MEETING THE SERBIAN HOSPITALITY

Before I left the riverside and was going to continue on my journey, I decided to grab a coffee and a yoghurt at the hotel. They were equipped with wifi, and I got to find my location on Google Maps. I was stoked to see the distances I had gone through, but felt a bit of disappointment when I realized that at some point I had gone in the wrong direction. I was now located 100 kilometers from my stopping point, compared to the 80 kilometers the previous morning. I smiled, and felt the happiness of being lost and free and with enough time to just do things as they fall in place.

The waiter from the café came over.

”Would you like some sweets with it?”

”What sweets?” I asked.

”Like.. marmelade, honey, butter..” he stammered in an insecure English.

”With what?” I continued, as I had ordered coffee and a drinking yoghurt.

”With your bread. Breakfast.” he smiled.

”How much is it?” I decided that if it was cheap, I would go for it.

”No. It´s okay.” he said, and I thanked him before he continued to the kitchen. I realized that I probably looked like an extremely poor person. I had not taken a shower for three days, my hair was messy and my features could reminisce of a gipsy. I smiled.

He definitely overwhelmed me with the breakfast offer – there was almost a whole bread in a basket, a whole jar of Nutella, five jam ramakins, four butter ramakins, almost half a liter of drinkable yoghurt and a freshly brewed coffee.

At the end of it all, he gave me a bill saying 90 Serbian dinars, which equals to approximately one euro, which was the price of the coffee. I tried my best to pay for the yoghurt also, but it was not accepted. I ventured off with food in my stomach, a full lunch box and a fresh day in front of me – I did have an extra day of touring before I would reach my goal, thanks to my lack of sense of place.

I rode my bicycle through the most rural villages I have ever seen in Europe – it felt like the time had been frozen for the past 100 years, and only the sight of the rare modern house or a screaming billboard took me into reality and off the dream that I had traveled back in time.

When I reached a village named Orlovat, a small farming village housing about 1800 people, I set up my camp for the night. Two local young boys pointed my way to a small river across a field. It was two benches and a table made from wood placed under a small roof located there, and I decided to tie up my hammock under the roof. That way, I would be protected if the rain would start. The clouds had been gathering into a grey sky all day.

At first, an old man came down to observe the outsider. He spoke to me in Serbian, and I replied with the few things I knew. He laughed at my bicycle and me before he walked off. A few minutes later, an elderly woman came down to the riverside. She was dressed in a blue communist cardigan, a burgundy red long skirt and a headscarf tied under her chin. She glanced at me with curiosity, and I told her about my bicycle trip. Also she laughed at me and spoke words I wasn´t able to understand.  I could do nothing but smile at her. She picked up a wooden stick from the ground and gathered her geese that was around the riverbank. To my surprise, she started shouting at them, and chasing them across the field with the stick. I swear – I had never seen such an old woman run that fast, and the scenario was not less enjoyable when the fact that she was chasing her geese was there.

At last, a young man came down. I had seen him by the road when I arrived.

He spoke a little bit of English, and asked what I was doing here. The village was not familiar with outsiders passing through, and when I told him that I came all the way from Norway, he was kind enough to invite me to be his guest. Davor lived together with his parents, and had a small shop attached in front of their house.

I joined him to sit in the shop, and answered questions from curious, and often drunk, villagers. Davors mom made Turkish coffee for us, and went to prepare some dinner. I had my first shower in several days, and was stoked. They provided me a big, comfortable bed and loads of blankets to keep warm during the night, and I thanked them a million times.

The young man invited me over to his friends’ house, which lived a small walk away from him. We warmed out bodies with homemade rakia, as the Serbian custom is. Wine and a good conversation kept going for a few hours, about traveling, languages, Serbia and communism. The friend handed me a book that he had written; it contained stories from the villagers. Unfortunately it was in Serb, but I will manage to translate it somehow. Davor and me decided to call it a night, and walked through the peaceful village to his house again.

I was left with good feelings – the Serbian people were incredible kind and funny, and had given me some first-hand knowledge about Jugoslavia, how life was better with communism (which is a common point all over East Europe), and Serbian hospitality.

Orlovat, Serbia

NORSK/NORWEGIAN:

Før jeg skulle forlate elvebredden og skulle fortsette reisen min, bestemte jeg meg for å ta en kjapp kopp kaffe og en yoghurt på hotellet. De var utstyrt med wifi, og jeg fikk endelig en sjanse til å se hvor jeg befant meg gjennom Google Maps. Jeg var henrykt over å se avstandene jeg hadde feiet unna, men kjente ett stikk av skuffelse da jeg innså at jeg på ett tidspunkt hadde syklet i feil retning. Jeg var nå 100 kilometer fra målet for andre etappe, i motsetning til de 80 kilometerne morgenen før. Jeg smilte, og følte den uskyldige lykken over å være fri, og med nok tid til å gjøre ting slik de folder seg foran meg.

Servitøren på kaféen kom bort.

”Would you like some sweets with it?”

”What sweets?” spurte jeg.

”Like.. marmelade, honey, butter..” stammet han frem på en usikker engelsk.

”With what?” fortsatte jeg, ettersom jeg hadde bestilt en kaffe og en drikkeyoghurt.

”With your bread. Breakfast.” smilte han.

”How much is it?” Jeg bestemte meg for at om det var billig, så skulle jeg slå til.

”No. It´s okay.” sa han, og jeg takket og bukket før han fortsatte tilbake til kjøkkenet. Jeg innså at jeg garantert så ut som en meget hjemløs og fattig person. Jeg hadde ikke dusjet på tre dager, håret mitt var tjafsete og mine mørke trekk kunne minne om en sigøyner. Leppene mine formet ett smil.

Han overveldet meg med frokosten – det var nesten ett helt brød i kurven, en hel skål Nutella, fem små syltetøy kurver, fire små smør kurver, nesten en halv liter drikkeyoghurt og en fersk kaffe.

Enden på visa var at han ga meg en regning som sa 90 serbiske dinar, noe som tilsvarer rundt en euro. 90 dinar hadde vært prisen for kaffen i menyen hans. Jeg gjorde mitt beste for å i alle fall få betale for yoghurten, uten noe hell.

Jeg satte avgårde med mat i magen, en hel lunch boks full av mat, og en ny og fersk dag foran meg – takket være min ikke-eksisterende stedsans, hadde jeg en ekstra dag foran meg på veien.

Jeg syklet videre gjennom de mest rurale landsbyene jeg noensinne har sett i Europa – det virket som om tiden hadde stått stille i 100 år, og kun synet av de få moderne husene og de skrikende reklameskiltene dro meg tilbake til virkeligheten og ut av drømmen om at jeg hadde reist tilbake i tid.

I det jeg ankom Orlovat, en liten landsby på 1800 mennesker, hvorav de fleste er bønder, bestemte jeg meg for å slå leir for natten. Nede ved en smal elv noen lokale gutter hadde pekt ut for meg sto det ett bord og to benker under ett lite tak. Jeg bestemte meg for å rigge opp hengekøya under taket, ettersom skyene hadde blusset opp over himmelen hele dagen. Taket kunne redde meg fra den sannsynlige regnskuren.

Aller først, kom en eldre mann ned til elven for å observere Den Fremmede. Han snakket til meg på serbisk, og jeg svarte med de få ordene jeg hadde plukket opp. Han lo av meg og sykkelen min, før han spaserte tilbake samme vei han kom fra. Noen minutter senere, dukket en eldre dame opp. Hun hadde på seg en kommunistblå overall, et burgunderrødt langt skjørt, og ett hodeskaut knyttet stramt under haken. Damen tittet på meg med forundring i blikket, og jeg fortalte henne om sykkelturen min. Hun lo av meg, akkurat som mannen, og ristet på hodet før hun fortsatte på en uforståelig serbisk. Jeg smilte til henne.

Deretter plukket hun opp en trepinne fra bakken og samlet gjessene som vandret langs elvebredden. Jeg ble overrasket over hennes neste trekk – hun la på sprang over tunet med stokken i neven, og skrek høylytt til gjessene hun jaget.

Til slutt, kom en ung mann ned. Jeg hadde lagt merke til ham ved veien da jeg ankom landsbyen. Han snakket litt engelsk, og spurte hva jeg gjorde i lille Orlovat. Landsbyen var ikke vant med besøk utenfra, og da jeg sa jeg kom hele veien fra Norge, inviterte han meg til å være hans gjest. Davor bodde sammen med foreldrene sine, og hadde en liten butikk på fremsiden av huset.

Jeg ble sittende i butikken hans, og besvarte spørsmål fra nysgjerrige, og ofte godt beduggede, mennesker fra landsbyen. Davors mor kokte kaffe til oss, tyrkisk kaffe, og gikk tilbake til kjøkkenet for å lage middag. Jeg tok min første dusj på flere dager, og følte meg renere enn jeg noensinne hadde vært. Familien ga meg en stor, komfortabel seng og en haug av tepper til å varme meg i natteskulden. Jeg takket dem en million ganger.

Den unge mannen inviterte meg til å bli med til kameraten hans, som bodde en liten spasertur unna. Jeg takket ja, og dro på meg en ekstra genser til den kjølige luften ute. Kameraten hans ønsket meg velkommen med ett stort smil. Vi varmet oss på ett par shots rakia, som den serbiske tradisjonen er. Hjemmebrygget vin og en god samtale om reising, språk, Serbia og kommunisme fortsatte ett par timer. Davors kamerat ga meg en bok han har skrevet – den inneholder noveller og historier om folkene i Orlovat. Uheldigvis var den på serbisk, men på ett eller annet vis skal jeg prøve få høre dem oversatt. Vi bestemte oss for å gå tilbake til Davors hus, og ruslet gjennom den rolige landsbyen igjen.

Jeg sovnet rolig inn i den myke sengen, og var etterlatt med gode følelser. Serberne jeg hadde møtt så langt hadde vært utrolig snille og morsomme, og hadde gitt meg mer innsikt om Jugoslavia, kommunisme, og ikke minst: serbisk gjestfrihet.

M

Cornfields

FOREVERLASTING CORNFIELDS AND FLATLANDS (part 2)

Morning mist, Serbia.

I woke up at 5AM the following morning, and I realized how cold it was – there was no way that I could go back to sleep. I hadn’t been prepared for the temperature change during the nighttime, and went into dreamland without any woolen clothing. There was a dimming streetlight some meters away, that guided me to find my backpack and pull out some warm clothes. I placed them inside my sleeping bag for heating. My body was shivering, and I stuffed myself down the sleeping bag. I had to wait patiently for the sunrise.

The morning mist was layered in a thick fog across the lake, and the fishermen from the previous night had awakened and started their first attempt to catch some fish for the day. I ate a small piece of bread and a banana, before hitting the road at 7AM, and a bright pink sky and an uprising sun above the everlasting cornfields met me. At first, I was in need of an energy boost from a coffee, which I managed to find at a local pub in a nearby village. I parked my bicycle unlocked by the front door, and walked in under a sign that carried the logo of Serbia’s most popular beer, Lav.

There were three dark-skinned men occupying the bar – gipsy people. They all had shots of alcohol in front of them, and according to their breath and their condition, it didn´t seem to be the first of the day.

”Could I have a coffee, please?” I requested the woman behind the bar. She glanced at me.

“Kava?” I tried the Slovak version, and she understood. The gipsy men were entertained by me, and were talking in a non-understandable English mixed with Serbian. I replied as far as I could with English and Slovak, and one of them bent over to give me a kiss on my cheek. A young Serbian man had entered the bar, and was looking at me with wonder. He took place on my left side, and continued his staring without ordering anything.

“Where do you come from?” he asked with a nervous, but correct, English. I told him I was coming from Norway, and the conversation was on. He said he was home for vacation, but normally he worked in East-London. The plan was to stay there and save money so he could purchase a small lot in Serbia, start a farm and live a decent life. He was concerned about my bicycle trip, and told me to stay away from the gipsy people, as they could not be trusted. At the same time one of the gipsy men in the bar requested to pay for my coffee – no was not an answer.
His companions had gone outside, and were laughing at my bike. The third one followed, and it was not hard to predict their thoughts – they definitely thought this was a crazy mission.

I kept on pushing myself through the flat roads, and eventually the morning fog had vanished. Another bright sunny day was arriving, and I enjoyed it. Before the clock hit 1PM I had already gone 50 kilometers, and was getting closer to Novi Sad – which was my resting point for the night. I steered my way after all the signs leading to the city, and got myself on the right track. Some workers in a gas station told me it would might be a possibility to set camp around Fort Petrovaradin, which was located across the river Danube. Every summer the EXIT festival is held around the majestic fortress, Serbias grooviest music festival.

I tracked down a police officer around Petrovaradin, and asked him if it was allowed to camp there, and his expression turned into a question mark. When I arrived I had been a bit skeptic myself – there was a lot of people and continuous traffic going up and down. I wasn´t sure weather it would be safe or not.

The police officer smiled.

“Well, there´s no sign saying you can´t…” he grinned, “So I guess you can camp anywhere.” I decided to take the risk, and understood that my question might have been of the unusual sort. This was Serbia, a land of gipsy people, so it shouldn´t really be an issue to camp anywhere. 

An amazing sunset stretched across the panoramic view of Novi Sad from the fortress, and couples in love was standing close to each other to enjoy the simple beauty created by the universe. My hammock was tied up between two trees a bit hidden from the fort – but it still gave me the skyline view of Serbias third biggest city. The sun disappeared in the horizon, and so did the people. I began to do some yoga after another long distance fulfilled, and eventually put myself to bed to glance at the lovely view of city lights.

I woke up at 5AM like usual, to a starry wonderful sky and a view to the few lights that were still on in the city. From my warm sleeping bag I admired the beauty around me for a while, before setting off for a stroll around the ancient fortress. While the heaven above went from blue to red to yellow shades in the sunrise, I was breathing in the fresh morning air.

With my bicycle all geared up, I continued along the way, southbound. There was about 80 kilometers left of the next goal, and I wanted to pursue it in two days. After a quick breakfast at a bakery I rolled through the upcoming modern city. It was a mixture of old buildings filled with shapes and details, grey communist blocks, and hypermodern skyscrapers – and most of them would bear some sort of graffiti or street art.

When I arrived in the outskirts of the city, I was met by stricken poverty; small sheds were put up along old buildings whom was now I ruins, next to garbage and starving inhabitants. Due to the villages, which seemed to lead a simple lifestyle, I had already the impression of the underdevelopment of the country, but this was my first encounter with the sad truth that occurred around a capitalistic melting pot of opportunities.

I saw children with a confidence one only gain through street mentality playing around with an airless football. Other children were running around through garbage and broken bottles. For a second I lost the feeling of being in Europe – or at least, how I portrayed the richest continent in the world.

After 40 kilometers along another flat road, I decided to pull over by the next camping location that would show up. The weather was stunning, and I felt the need for a long break. Throughout the day I had seen more villages and flat fields, and I followed some signs to a river named Tisi. According to some people I met along the road, there was a possibility to camp there. I parked my bicycle outside a riverside motel, and they said I could set camp behind the building, free of charge.

The evening went on with fruits, bread rolls and a nice chat with the local fishermen along the Tisi River.

Sunset from Petrovaradin, Novi Sad.

NORSK/NORWEGIAN:

Neste morgen våknet jeg klokka fem, og innså hvor kaldt det var – det fantes ikke sjans for at jeg kunne få mer søvn.  Jeg hadde ikke vært forberedt på at temperaturen skulle synke så mye om natta, og hadde lagt meg til å sove uten ullklær. Med hakkende tenner dro jeg frem varme klær fra sekken under lyset til en gatelykt ved vannet, og la dem til varming i soveposen. Deretter krøp jeg opp i hengekøya, stappet meg inn i soveposen, og ventet tålmodig på soloppgangen.

Morgendisen lå tjukt over vannet, og fiskerne fra kvelden før hadde våknet igjen og satt i gang med morgenfisket sitt. Jeg spiste brødbiten og bananen som var igjen fra kvelden før, og la ut på veien rundt klokka sju, for å bli møtt av en nydelig rosa soloppgang over de evigvarende mais åkrene. Aller først måtte jeg få kjøpt meg en kopp kaffe, for å vekke energien og få litt varme i meg. Jeg fant frem til en lokal pub i en liten landsby. Jeg parkerte sykkelen ulåst på utsiden, og entret døren under skiltet som bar logoen til Serbias mest populære øl, Lav. Tre sigøynere satt rundt den brune bardisken med shots foran seg – og i følge ånden og tilstanden de var i virket det ikke som den første for dagen.  

”Could I have a coffee, please?” spurte jeg damen bak baren. Hun kikket på meg.

”Kava?” gjentok jeg på slovakisk, og hun forsto. Sigøynerne var begeistret over meg, og pratet en uforstående engelsk blandet med serbisk. Jeg svarte på en blanding av engelsk og slovakisk, og en av dem ga meg kyss på kinnet. En ung herre hadde stilt seg på venstre side av meg, en serber. Han så på meg med forundrende øyne.

”Where do you come from?” spurte han på en nervøs, men klar, engelsk.

.Jeg fortalte at jeg kom fra Norge, og vi satt i gang en samtale. Han sa at han var hjemme på ferie fra øst-London, hvor han jobbet for å spare penger til en liten gård og et greit liv i Serbia. Han advarte meg mot sigøynere, og sa at de ikke var til å stole på. Akkurat da insisterte en av sigøynerne å betale for kaffen min – og det var ikke snakk om at jeg skulle få stemmerett til å si nei.lle få stemmerett til å si nei. lle få stemmerett til å si nei. sat de ikke var til å stole på. akkurat  varming i soveposen.

De andre to kompanjongene hans var utenfor og lo av sykkelen min. Den tredje fulgte etter, og man kunne lett se de syns det sto galskap i pannen min.

Jeg syklet videre bortover på den flate veien, og til slutt var morgentåken lettet. Det ble nok en varm dag fylt med skinnende sol. Innen klokka ett var 50 km unnagjort, og jeg nærmet meg Novi Sad – som var målet for dagen. Jeg fulgte alle skilter rettet mot byen Novi Sad, og kom på rett spor. Etter å ha blitt fortalt av noen arbeidere på en bensinstasjon at det kanskje var mulighet for å campe rundt borgen Petrovaradin som lå på andre siden av elven Donau. Hver sommer blir Serbias hippe EXIT festival holdt rundt det majestetiske oldtidsfortet.

Jeg fant en politimann på toppen av fortet om det var lov å campe rundt på området, og han kikket på meg med forundrende øyne. I det jeg kom dit hadde jeg vært skeptisk til opplegget; det var fullpakket med folk og en kontinuerlig trafikk, og jeg visste ikke om det kom til å være trygt.

De brune øynene hans lo litt.
"Well, there's no sign for camping, but no sign saying you can't..." han smilte, "So I guess you can camp anywhere." Jeg bestemte meg for å ta sjansen, innså for rart spørsmålet mitt kanskje hadde virket. Dette var jo Sigøynerlandet Serbia, så det burde vel ikke være noe problem å slå leir noe som helst sted.

En helt fantastisk solnedgang strakk seg over bygningene i Novi Sad, og forelskede par sto tett sammen for å begeistre seg over de enkle nydelighetene fra universet. Jeg hadde slått opp hengekøya mi mellom to trær like nedenfor fortet, på en liten hump som stakk ut fra den svale fjellsiden. Det var litt utenfor øyesyn, men ga meg en 180 graders utsikt over Serbias tredje største by. I det sola gikk ned forsvant alle menneskene fra turistmonumentet, og jeg gjorde yoga og bøying og tøying etter nok en lang strekning, før jeg la meg for å se på utsikten.

Jeg våknet klokka fem til en klar stjernehimmel og en utsikt til de få lysene fra byen. Etter å beundre dette en stund tok jeg meg en lang gåtur rundt det gamle fortet, og pustet inn en frisk morgen mens lyset på himmelen forvandlet seg fra blått til rødt til gult.

Med hengekøya pakket og sykkelen klar satte jeg kurs videre sør over. Det var rundt 80 kilometer til målet for etappen, og jeg ville utføre det på to dager. Etter å ha ett lite frokoststopp ved et bakeri syklet jeg gjennom den halvmoderne byen. Det fantes gamle bygninger fulle av detaljer og former, grå kommunistblokker og hypermoderne skyskrapere – og de fleste bygningene var sprayet med graffiti. 

I utkanten av sentrum ble jeg møtt av en bisarr fattigdom; det var ruiner av bygninger og slumskur satt opp rundt søppel og sultne mennesker. Jeg hadde allerede fått ett inntrykk av underutviklingen langs landsbyene og deres enkle levemåter, men dette var den første konsekvensen jeg så når det lå en kapitalistisk gryte av muligheter ved dem.

Det var barn med en selvtillit over himmelen som sparket rundt på en fotball uten luft i. Andre barn løp smilende blant søppel og glasskår. Jeg følte meg utenfor Europa, eller i det minste hva mitt hode hadde forestilt seg som det rikeste kontinentet i verden.

Etter 40 kilometer langs nok en flat vei, bestemte jeg meg for å svinge av ved neste sted det oppsto en camping mulighet. Været var nydelig, og jeg hadde lyst på en lang pause. Jeg hadde syklet meg gjennom koselige landsbyer og flate sletter, og fulgte skiltene mot en landsby ved elven Tisi. I følge noen jeg hadde møtt på, kunne man campe i nærheten.

Jeg svingte inn ved ett motell som lå langs den brede elven, og de sa jeg kunne campe gratis bak hotellet, på eiendommen deres.

Kvelden sto til med frukt, rundstykker og hyggelig prat med lokale fiskere langs elven Tisi.

A relaxing break by the river Tisi.

FOREVERLASTING CORNFIELDS AND FLATLANDS (part 1)

I´m winding down by a small lake and have been filled with energy from everlasting fields and houses in all shapes and colors. The sun is now painting the sky over northern Serbia completely babylush pink, before it will slowly fade away to darkness. Soon I could have been anywhere in the world, the darkness is alike everywhere. But I am in Serbia, of all places, achieving another gypsy-dream of mine.

I guess I have around 150-160 km to go before I reach the hometown of my friend Bolé, and with these roads it´s easily done in 3 days; I haven’t met a single hill through the entire day, the land is completely flat, filled with nothing but cornfields and rural villages with small houses made from bricks and mud. I am amazed.

Tonight I´m really tired, after deciding to not sleep on the train to Budapest. I was hoping to get some rest on the train bounded for Belgrade, but I could not bring my bicycle across the border on a train, they told me, so I had to catch a morning train to southern Hungary.

After a quick calculation in my head, it would be cheaper to get through the night in a club in the Partycapital of Central Europe than to stay in an overpriced European hostel. I went for the cheapest option – as usual – and after an hour of walking through the picturesque streets people were starting to arrive to the relaxed open-air street bars. On every side of the streets I could hear a plural of English accents having loud conversations, but all I wanted to do was dance. I found one place that could look like a boring quiet bar from the outside, and knew that it was more likely a club than the bars along the street.

I entered a very old building, and asked if it was a proper club with dancing. It was, and it was free entrance for girls. I stepped out in a backyard; in front of me was another of these white old buildings, and right in the middle a square red box like room with huge windows were placed. The red box was the dance area, and people were standing in small groups in the stone covered backyard sipping beers and drinks. The club went on in several rooms; I loved the vibe. I had a beer for 600 HUF while breathing in the atmosphere. The music was commercial, but very mixed, and I was ready to dance.
After several hours kicking it in the club, I went for a morning stroll with a Hungarian coin collector and had a conversation about life and traveling.

At 6AM my train rolled away from Budapest, towards a small village south in Hungary. I got around 2 hours of sleep, before stepping up on my bike and head off on the open road once again. I had no map, and had no intention to buy one, either. Even though it would make sense to buy one, with my timeframe coming to an end, I wanted to feel the childish lost freedom and really not worry where I was. But, I told myself that I at least should find a way leading me to Serbia, and turned to a taxi driver.

“Uhhm… Serbia? Which way?” I asked, and understood what a random question it probably was. Luckily he smiled.

“Border?” he asked, and I nodded. He pointed at one road, and told me to turn right at the end of it. I placed my faith in his directions, and took off.

After 3-4 hours cycling through the Hungarian countryside, with cornfields and rural villages, I reached the Serbian border. A new country was just a few meters a head of me, and I could see a large blue sign saying “Welcome to Serbia” in front of me, surrounded by empty plastic bags and garbage. There was a nice tax-free shop on the left side, but when I reached it I realized that it was completely empty. It was followed by a whole row of shops and snack bars – but they were all empty. I got the word ghost town popping up in my head, and was once again met by nature. A lot of the other villages I passed today have almost been completely empty. It was old, abandoned houses and empty shops located along the flat road. I have also passed some pretty tacky houses. One was colored in bright pink, with tons of Hello Kitty logos all over the doors, fence and windows. Another was built like a modern castle, with spikey towers and fancy gate details. But mostly – most of the houses are below any standard I have ever seen in Europe. The village side has not developed the past hundred years, at least. I am amazed, and feel exited to explore this forgotten part of Europe.

I will wrap myself into my hammock tent and observe the fishermen spread out on the small docks around the lake before sinking in to a well-deserved rest.

Good night, world.

A tacky, modern castle-house.

NORSK/NORWEGIAN:

Jeg har parkert sykkelen og har satt meg til rette ved et tjern, etter å ha blitt fylt med energi fra evigvarende kornåkrer og hus i alle mulige fasonger og farger. Solen holder på å maler himmelen over nord-Serbia babyrosa, før verden rundt meg atter en gang blir begravet i mørket. Snart kunne jeg vært hvor som helst i verden, mørket er det samme uansett hvor man er. Men jeg er i Serbia, av alle steder, og følger nok en nomade-drøm.

Jeg har cirka 150-160 kilometer igjen før jeg ankommer hjembyen til vennen min Bolé, og med disse veiene er det lett gjort på tre dager; jeg har ikke støtt på en eneste bakke i dag. Landskapet er absolutt helt flatt, fylt med kornåkrer og rurale landsbyer med små hus bygget av murstein og leire. Jeg er fasinert.

  I kveld er jeg ordentlig trøtt, etter jeg bestemte meg for å ikke sove på toget til Budapest, men holdt troen på å få sove på natt toget til Beograd. Uheldigvis kom jeg meg ikke med toget videre, ettersom jeg ikke kunne frakte sykkelen over grensen med tog. Jeg måtte bestille en billett til sør-Ungarn som skulle dra neste morgen.

Jeg gjorde en kjapp utregning på mulighetene jeg hadde foran meg, som enten var å komme meg gjennom natten med ett par øl på dansegulvet i The Partycapital of Central Europe, eller å overnatte på ett overpriset europeisk gjestehus. Det første valget var det billigste, og jeg prøver alltid å reise billigst mulig. 

Etter å ha låst sekken min i en oppbevaringsboks på togstasjonen, vandret jeg ut i de smale gatene med gamle bygninger som bar flotte detaljer og utskjæringer. En time senere begynte folk å ankomme pubene, som lå langs gatene. Folk satt på bordene utenfor og pratet høylytt på utallige engelske aksenter, men alt jeg ville var å danse. Jeg fant til slutt en bar som så kjedelig ut fra utsiden, og visste at det garantert lå mer bak fasaden. Inne i den gamle bygningen spurte jeg om det var en bra nattklubb med mye dansing. Vakten nikket, og sa at det var gratis entré for damer. Jeg fortsatte gjennom gangen og kom ut i bakgården; foran meg var det ett stort rom, som lignet på en gigantisk stor firkantet boks. Den var skrikende rød, med svære vinduer. Innenfra dunket det i veggene fra høyttalerne, og dansegulvet var fullt av folk. Den røde boksen var plassert midt mellom to urgamle bygg, og folk sto i bakgården og sippet øl eller vin. Klubben fortsatte gjennom mange rom; jeg likte atmosfæren. Jeg kjøpte meg en øl for 600HUF, og trakk til meg stemningen. Musikken var kommersiell, men endret seg stadig, og jeg var klar til å danse.

Etter flere timer inni den røde boksen, gikk jeg på morgentur sammen med en ungarsk myntsamler og slo av en prat om livet og reising.

Klokken seks på morgenen rullet toget videre fra Budapest, i retning en liten landsby i sør-Ungarn. Jeg fikk rundt to timers søvn, før jeg hev meg på sykkelen og var klar for den åpne, frie veien. Jeg hadde ingen kart, og hadde ingen intensjon om å kjøpe ett, heller. Selv om det ga mening å kjøpe ett, med tidsrammen min som er i ferd med å renne ut, ville jeg føle på den barnslige friheten om å være fortapt uten å bry seg om å være på villspor. Jeg tenkte med meg selv at jeg burde likevel i hvert fall sette avgårde mot Serbia, og spurte en taxisjåfør ved togstasjonen.

”Uhhm… Serbia? Which way?” spurte jeg, og forsto straks hvor tilfeldig spørsmålet var. Heldigvis smilte han.

”Border?” spurte han, og jeg nikket. Han pekte på en vei, og sa at jeg måtte svinge til høyre i enden av den. Jeg tok beskrivelsen hans som min eneste fasit, og trødde i vei.

Etter 3-4 timer langs det ungarske landskapet, med kornåkrer og rurale landsbyer, kom jeg frem til den serbiske grensen. Ett nytt land lå bare noen meter foran meg, og jeg kunne se ett stort blått skilt med skriften ”Welcome to Serbia”, omringet av søppel og plastikkposer. Det så ut som det lå en fin tax-free butikk på venstre side, men den var helt tom. Den lå ved siden av en rekke butikker og spisesteder – men alle byggene var tomme. Ingen møbler, ingen mennesker. Ordet spøkelsesby klistret seg i hodet mitt, og jeg fortsatte fremover til jeg ble møtt av natur igjen.

Mange av landsbyene jeg har passert i dag har vært nesten helt tomme. Det var gamle, forlatte hus og tomme butikklokaler langs den flate veien. Jeg har også kommet forbi noen særdeles sære hus; ett av dem var farget helt knall rosa med Hello Kitty logoer på dørene og i vinduene, ett annet lignet på ett moderne eventyrslott i miniatyrstørrelse. Men de fleste – de aller fleste husene har vært langt nedenfor den standarden jeg tidligere har sett i Europa. Landsbyene har ikke utviklet seg de siste 100 årene, minst. Jeg elsker det, og gleder meg til å utforske denne ofte bortglemte delen av Europa.

Jeg skal tulle meg inn i hengekøya og observere fiskerne som sitter spredt rundt på de små bryggene rundt vannet, før en god natts søvn er i vente.
God natt, verden.