FOREVERLASTING CORNFIELDS AND FLATLANDS (part 1)

I´m winding down by a small lake and have been filled with energy from everlasting fields and houses in all shapes and colors. The sun is now painting the sky over northern Serbia completely babylush pink, before it will slowly fade away to darkness. Soon I could have been anywhere in the world, the darkness is alike everywhere. But I am in Serbia, of all places, achieving another gypsy-dream of mine.

I guess I have around 150-160 km to go before I reach the hometown of my friend Bolé, and with these roads it´s easily done in 3 days; I haven’t met a single hill through the entire day, the land is completely flat, filled with nothing but cornfields and rural villages with small houses made from bricks and mud. I am amazed.

Tonight I´m really tired, after deciding to not sleep on the train to Budapest. I was hoping to get some rest on the train bounded for Belgrade, but I could not bring my bicycle across the border on a train, they told me, so I had to catch a morning train to southern Hungary.

After a quick calculation in my head, it would be cheaper to get through the night in a club in the Partycapital of Central Europe than to stay in an overpriced European hostel. I went for the cheapest option – as usual – and after an hour of walking through the picturesque streets people were starting to arrive to the relaxed open-air street bars. On every side of the streets I could hear a plural of English accents having loud conversations, but all I wanted to do was dance. I found one place that could look like a boring quiet bar from the outside, and knew that it was more likely a club than the bars along the street.

I entered a very old building, and asked if it was a proper club with dancing. It was, and it was free entrance for girls. I stepped out in a backyard; in front of me was another of these white old buildings, and right in the middle a square red box like room with huge windows were placed. The red box was the dance area, and people were standing in small groups in the stone covered backyard sipping beers and drinks. The club went on in several rooms; I loved the vibe. I had a beer for 600 HUF while breathing in the atmosphere. The music was commercial, but very mixed, and I was ready to dance.
After several hours kicking it in the club, I went for a morning stroll with a Hungarian coin collector and had a conversation about life and traveling.

At 6AM my train rolled away from Budapest, towards a small village south in Hungary. I got around 2 hours of sleep, before stepping up on my bike and head off on the open road once again. I had no map, and had no intention to buy one, either. Even though it would make sense to buy one, with my timeframe coming to an end, I wanted to feel the childish lost freedom and really not worry where I was. But, I told myself that I at least should find a way leading me to Serbia, and turned to a taxi driver.

“Uhhm… Serbia? Which way?” I asked, and understood what a random question it probably was. Luckily he smiled.

“Border?” he asked, and I nodded. He pointed at one road, and told me to turn right at the end of it. I placed my faith in his directions, and took off.

After 3-4 hours cycling through the Hungarian countryside, with cornfields and rural villages, I reached the Serbian border. A new country was just a few meters a head of me, and I could see a large blue sign saying “Welcome to Serbia” in front of me, surrounded by empty plastic bags and garbage. There was a nice tax-free shop on the left side, but when I reached it I realized that it was completely empty. It was followed by a whole row of shops and snack bars – but they were all empty. I got the word ghost town popping up in my head, and was once again met by nature. A lot of the other villages I passed today have almost been completely empty. It was old, abandoned houses and empty shops located along the flat road. I have also passed some pretty tacky houses. One was colored in bright pink, with tons of Hello Kitty logos all over the doors, fence and windows. Another was built like a modern castle, with spikey towers and fancy gate details. But mostly – most of the houses are below any standard I have ever seen in Europe. The village side has not developed the past hundred years, at least. I am amazed, and feel exited to explore this forgotten part of Europe.

I will wrap myself into my hammock tent and observe the fishermen spread out on the small docks around the lake before sinking in to a well-deserved rest.

Good night, world.

A tacky, modern castle-house.

NORSK/NORWEGIAN:

Jeg har parkert sykkelen og har satt meg til rette ved et tjern, etter å ha blitt fylt med energi fra evigvarende kornåkrer og hus i alle mulige fasonger og farger. Solen holder på å maler himmelen over nord-Serbia babyrosa, før verden rundt meg atter en gang blir begravet i mørket. Snart kunne jeg vært hvor som helst i verden, mørket er det samme uansett hvor man er. Men jeg er i Serbia, av alle steder, og følger nok en nomade-drøm.

Jeg har cirka 150-160 kilometer igjen før jeg ankommer hjembyen til vennen min Bolé, og med disse veiene er det lett gjort på tre dager; jeg har ikke støtt på en eneste bakke i dag. Landskapet er absolutt helt flatt, fylt med kornåkrer og rurale landsbyer med små hus bygget av murstein og leire. Jeg er fasinert.

  I kveld er jeg ordentlig trøtt, etter jeg bestemte meg for å ikke sove på toget til Budapest, men holdt troen på å få sove på natt toget til Beograd. Uheldigvis kom jeg meg ikke med toget videre, ettersom jeg ikke kunne frakte sykkelen over grensen med tog. Jeg måtte bestille en billett til sør-Ungarn som skulle dra neste morgen.

Jeg gjorde en kjapp utregning på mulighetene jeg hadde foran meg, som enten var å komme meg gjennom natten med ett par øl på dansegulvet i The Partycapital of Central Europe, eller å overnatte på ett overpriset europeisk gjestehus. Det første valget var det billigste, og jeg prøver alltid å reise billigst mulig. 

Etter å ha låst sekken min i en oppbevaringsboks på togstasjonen, vandret jeg ut i de smale gatene med gamle bygninger som bar flotte detaljer og utskjæringer. En time senere begynte folk å ankomme pubene, som lå langs gatene. Folk satt på bordene utenfor og pratet høylytt på utallige engelske aksenter, men alt jeg ville var å danse. Jeg fant til slutt en bar som så kjedelig ut fra utsiden, og visste at det garantert lå mer bak fasaden. Inne i den gamle bygningen spurte jeg om det var en bra nattklubb med mye dansing. Vakten nikket, og sa at det var gratis entré for damer. Jeg fortsatte gjennom gangen og kom ut i bakgården; foran meg var det ett stort rom, som lignet på en gigantisk stor firkantet boks. Den var skrikende rød, med svære vinduer. Innenfra dunket det i veggene fra høyttalerne, og dansegulvet var fullt av folk. Den røde boksen var plassert midt mellom to urgamle bygg, og folk sto i bakgården og sippet øl eller vin. Klubben fortsatte gjennom mange rom; jeg likte atmosfæren. Jeg kjøpte meg en øl for 600HUF, og trakk til meg stemningen. Musikken var kommersiell, men endret seg stadig, og jeg var klar til å danse.

Etter flere timer inni den røde boksen, gikk jeg på morgentur sammen med en ungarsk myntsamler og slo av en prat om livet og reising.

Klokken seks på morgenen rullet toget videre fra Budapest, i retning en liten landsby i sør-Ungarn. Jeg fikk rundt to timers søvn, før jeg hev meg på sykkelen og var klar for den åpne, frie veien. Jeg hadde ingen kart, og hadde ingen intensjon om å kjøpe ett, heller. Selv om det ga mening å kjøpe ett, med tidsrammen min som er i ferd med å renne ut, ville jeg føle på den barnslige friheten om å være fortapt uten å bry seg om å være på villspor. Jeg tenkte med meg selv at jeg burde likevel i hvert fall sette avgårde mot Serbia, og spurte en taxisjåfør ved togstasjonen.

”Uhhm… Serbia? Which way?” spurte jeg, og forsto straks hvor tilfeldig spørsmålet var. Heldigvis smilte han.

”Border?” spurte han, og jeg nikket. Han pekte på en vei, og sa at jeg måtte svinge til høyre i enden av den. Jeg tok beskrivelsen hans som min eneste fasit, og trødde i vei.

Etter 3-4 timer langs det ungarske landskapet, med kornåkrer og rurale landsbyer, kom jeg frem til den serbiske grensen. Ett nytt land lå bare noen meter foran meg, og jeg kunne se ett stort blått skilt med skriften ”Welcome to Serbia”, omringet av søppel og plastikkposer. Det så ut som det lå en fin tax-free butikk på venstre side, men den var helt tom. Den lå ved siden av en rekke butikker og spisesteder – men alle byggene var tomme. Ingen møbler, ingen mennesker. Ordet spøkelsesby klistret seg i hodet mitt, og jeg fortsatte fremover til jeg ble møtt av natur igjen.

Mange av landsbyene jeg har passert i dag har vært nesten helt tomme. Det var gamle, forlatte hus og tomme butikklokaler langs den flate veien. Jeg har også kommet forbi noen særdeles sære hus; ett av dem var farget helt knall rosa med Hello Kitty logoer på dørene og i vinduene, ett annet lignet på ett moderne eventyrslott i miniatyrstørrelse. Men de fleste – de aller fleste husene har vært langt nedenfor den standarden jeg tidligere har sett i Europa. Landsbyene har ikke utviklet seg de siste 100 årene, minst. Jeg elsker det, og gleder meg til å utforske denne ofte bortglemte delen av Europa.

Jeg skal tulle meg inn i hengekøya og observere fiskerne som sitter spredt rundt på de små bryggene rundt vannet, før en god natts søvn er i vente.
God natt, verden.