MEETING THE SERBIAN HOSPITALITY

Before I left the riverside and was going to continue on my journey, I decided to grab a coffee and a yoghurt at the hotel. They were equipped with wifi, and I got to find my location on Google Maps. I was stoked to see the distances I had gone through, but felt a bit of disappointment when I realized that at some point I had gone in the wrong direction. I was now located 100 kilometers from my stopping point, compared to the 80 kilometers the previous morning. I smiled, and felt the happiness of being lost and free and with enough time to just do things as they fall in place.

The waiter from the café came over.

”Would you like some sweets with it?”

”What sweets?” I asked.

”Like.. marmelade, honey, butter..” he stammered in an insecure English.

”With what?” I continued, as I had ordered coffee and a drinking yoghurt.

”With your bread. Breakfast.” he smiled.

”How much is it?” I decided that if it was cheap, I would go for it.

”No. It´s okay.” he said, and I thanked him before he continued to the kitchen. I realized that I probably looked like an extremely poor person. I had not taken a shower for three days, my hair was messy and my features could reminisce of a gipsy. I smiled.

He definitely overwhelmed me with the breakfast offer – there was almost a whole bread in a basket, a whole jar of Nutella, five jam ramakins, four butter ramakins, almost half a liter of drinkable yoghurt and a freshly brewed coffee.

At the end of it all, he gave me a bill saying 90 Serbian dinars, which equals to approximately one euro, which was the price of the coffee. I tried my best to pay for the yoghurt also, but it was not accepted. I ventured off with food in my stomach, a full lunch box and a fresh day in front of me – I did have an extra day of touring before I would reach my goal, thanks to my lack of sense of place.

I rode my bicycle through the most rural villages I have ever seen in Europe – it felt like the time had been frozen for the past 100 years, and only the sight of the rare modern house or a screaming billboard took me into reality and off the dream that I had traveled back in time.

When I reached a village named Orlovat, a small farming village housing about 1800 people, I set up my camp for the night. Two local young boys pointed my way to a small river across a field. It was two benches and a table made from wood placed under a small roof located there, and I decided to tie up my hammock under the roof. That way, I would be protected if the rain would start. The clouds had been gathering into a grey sky all day.

At first, an old man came down to observe the outsider. He spoke to me in Serbian, and I replied with the few things I knew. He laughed at my bicycle and me before he walked off. A few minutes later, an elderly woman came down to the riverside. She was dressed in a blue communist cardigan, a burgundy red long skirt and a headscarf tied under her chin. She glanced at me with curiosity, and I told her about my bicycle trip. Also she laughed at me and spoke words I wasn´t able to understand.  I could do nothing but smile at her. She picked up a wooden stick from the ground and gathered her geese that was around the riverbank. To my surprise, she started shouting at them, and chasing them across the field with the stick. I swear – I had never seen such an old woman run that fast, and the scenario was not less enjoyable when the fact that she was chasing her geese was there.

At last, a young man came down. I had seen him by the road when I arrived.

He spoke a little bit of English, and asked what I was doing here. The village was not familiar with outsiders passing through, and when I told him that I came all the way from Norway, he was kind enough to invite me to be his guest. Davor lived together with his parents, and had a small shop attached in front of their house.

I joined him to sit in the shop, and answered questions from curious, and often drunk, villagers. Davors mom made Turkish coffee for us, and went to prepare some dinner. I had my first shower in several days, and was stoked. They provided me a big, comfortable bed and loads of blankets to keep warm during the night, and I thanked them a million times.

The young man invited me over to his friends’ house, which lived a small walk away from him. We warmed out bodies with homemade rakia, as the Serbian custom is. Wine and a good conversation kept going for a few hours, about traveling, languages, Serbia and communism. The friend handed me a book that he had written; it contained stories from the villagers. Unfortunately it was in Serb, but I will manage to translate it somehow. Davor and me decided to call it a night, and walked through the peaceful village to his house again.

I was left with good feelings – the Serbian people were incredible kind and funny, and had given me some first-hand knowledge about Jugoslavia, how life was better with communism (which is a common point all over East Europe), and Serbian hospitality.

Orlovat, Serbia

NORSK/NORWEGIAN:

Før jeg skulle forlate elvebredden og skulle fortsette reisen min, bestemte jeg meg for å ta en kjapp kopp kaffe og en yoghurt på hotellet. De var utstyrt med wifi, og jeg fikk endelig en sjanse til å se hvor jeg befant meg gjennom Google Maps. Jeg var henrykt over å se avstandene jeg hadde feiet unna, men kjente ett stikk av skuffelse da jeg innså at jeg på ett tidspunkt hadde syklet i feil retning. Jeg var nå 100 kilometer fra målet for andre etappe, i motsetning til de 80 kilometerne morgenen før. Jeg smilte, og følte den uskyldige lykken over å være fri, og med nok tid til å gjøre ting slik de folder seg foran meg.

Servitøren på kaféen kom bort.

”Would you like some sweets with it?”

”What sweets?” spurte jeg.

”Like.. marmelade, honey, butter..” stammet han frem på en usikker engelsk.

”With what?” fortsatte jeg, ettersom jeg hadde bestilt en kaffe og en drikkeyoghurt.

”With your bread. Breakfast.” smilte han.

”How much is it?” Jeg bestemte meg for at om det var billig, så skulle jeg slå til.

”No. It´s okay.” sa han, og jeg takket og bukket før han fortsatte tilbake til kjøkkenet. Jeg innså at jeg garantert så ut som en meget hjemløs og fattig person. Jeg hadde ikke dusjet på tre dager, håret mitt var tjafsete og mine mørke trekk kunne minne om en sigøyner. Leppene mine formet ett smil.

Han overveldet meg med frokosten – det var nesten ett helt brød i kurven, en hel skål Nutella, fem små syltetøy kurver, fire små smør kurver, nesten en halv liter drikkeyoghurt og en fersk kaffe.

Enden på visa var at han ga meg en regning som sa 90 serbiske dinar, noe som tilsvarer rundt en euro. 90 dinar hadde vært prisen for kaffen i menyen hans. Jeg gjorde mitt beste for å i alle fall få betale for yoghurten, uten noe hell.

Jeg satte avgårde med mat i magen, en hel lunch boks full av mat, og en ny og fersk dag foran meg – takket være min ikke-eksisterende stedsans, hadde jeg en ekstra dag foran meg på veien.

Jeg syklet videre gjennom de mest rurale landsbyene jeg noensinne har sett i Europa – det virket som om tiden hadde stått stille i 100 år, og kun synet av de få moderne husene og de skrikende reklameskiltene dro meg tilbake til virkeligheten og ut av drømmen om at jeg hadde reist tilbake i tid.

I det jeg ankom Orlovat, en liten landsby på 1800 mennesker, hvorav de fleste er bønder, bestemte jeg meg for å slå leir for natten. Nede ved en smal elv noen lokale gutter hadde pekt ut for meg sto det ett bord og to benker under ett lite tak. Jeg bestemte meg for å rigge opp hengekøya under taket, ettersom skyene hadde blusset opp over himmelen hele dagen. Taket kunne redde meg fra den sannsynlige regnskuren.

Aller først, kom en eldre mann ned til elven for å observere Den Fremmede. Han snakket til meg på serbisk, og jeg svarte med de få ordene jeg hadde plukket opp. Han lo av meg og sykkelen min, før han spaserte tilbake samme vei han kom fra. Noen minutter senere, dukket en eldre dame opp. Hun hadde på seg en kommunistblå overall, et burgunderrødt langt skjørt, og ett hodeskaut knyttet stramt under haken. Damen tittet på meg med forundring i blikket, og jeg fortalte henne om sykkelturen min. Hun lo av meg, akkurat som mannen, og ristet på hodet før hun fortsatte på en uforståelig serbisk. Jeg smilte til henne.

Deretter plukket hun opp en trepinne fra bakken og samlet gjessene som vandret langs elvebredden. Jeg ble overrasket over hennes neste trekk – hun la på sprang over tunet med stokken i neven, og skrek høylytt til gjessene hun jaget.

Til slutt, kom en ung mann ned. Jeg hadde lagt merke til ham ved veien da jeg ankom landsbyen. Han snakket litt engelsk, og spurte hva jeg gjorde i lille Orlovat. Landsbyen var ikke vant med besøk utenfra, og da jeg sa jeg kom hele veien fra Norge, inviterte han meg til å være hans gjest. Davor bodde sammen med foreldrene sine, og hadde en liten butikk på fremsiden av huset.

Jeg ble sittende i butikken hans, og besvarte spørsmål fra nysgjerrige, og ofte godt beduggede, mennesker fra landsbyen. Davors mor kokte kaffe til oss, tyrkisk kaffe, og gikk tilbake til kjøkkenet for å lage middag. Jeg tok min første dusj på flere dager, og følte meg renere enn jeg noensinne hadde vært. Familien ga meg en stor, komfortabel seng og en haug av tepper til å varme meg i natteskulden. Jeg takket dem en million ganger.

Den unge mannen inviterte meg til å bli med til kameraten hans, som bodde en liten spasertur unna. Jeg takket ja, og dro på meg en ekstra genser til den kjølige luften ute. Kameraten hans ønsket meg velkommen med ett stort smil. Vi varmet oss på ett par shots rakia, som den serbiske tradisjonen er. Hjemmebrygget vin og en god samtale om reising, språk, Serbia og kommunisme fortsatte ett par timer. Davors kamerat ga meg en bok han har skrevet – den inneholder noveller og historier om folkene i Orlovat. Uheldigvis var den på serbisk, men på ett eller annet vis skal jeg prøve få høre dem oversatt. Vi bestemte oss for å gå tilbake til Davors hus, og ruslet gjennom den rolige landsbyen igjen.

Jeg sovnet rolig inn i den myke sengen, og var etterlatt med gode følelser. Serberne jeg hadde møtt så langt hadde vært utrolig snille og morsomme, og hadde gitt meg mer innsikt om Jugoslavia, kommunisme, og ikke minst: serbisk gjestfrihet.

M

Cornfields

FOREVERLASTING CORNFIELDS AND FLATLANDS (part 2)

Morning mist, Serbia.

I woke up at 5AM the following morning, and I realized how cold it was – there was no way that I could go back to sleep. I hadn’t been prepared for the temperature change during the nighttime, and went into dreamland without any woolen clothing. There was a dimming streetlight some meters away, that guided me to find my backpack and pull out some warm clothes. I placed them inside my sleeping bag for heating. My body was shivering, and I stuffed myself down the sleeping bag. I had to wait patiently for the sunrise.

The morning mist was layered in a thick fog across the lake, and the fishermen from the previous night had awakened and started their first attempt to catch some fish for the day. I ate a small piece of bread and a banana, before hitting the road at 7AM, and a bright pink sky and an uprising sun above the everlasting cornfields met me. At first, I was in need of an energy boost from a coffee, which I managed to find at a local pub in a nearby village. I parked my bicycle unlocked by the front door, and walked in under a sign that carried the logo of Serbia’s most popular beer, Lav.

There were three dark-skinned men occupying the bar – gipsy people. They all had shots of alcohol in front of them, and according to their breath and their condition, it didn´t seem to be the first of the day.

”Could I have a coffee, please?” I requested the woman behind the bar. She glanced at me.

“Kava?” I tried the Slovak version, and she understood. The gipsy men were entertained by me, and were talking in a non-understandable English mixed with Serbian. I replied as far as I could with English and Slovak, and one of them bent over to give me a kiss on my cheek. A young Serbian man had entered the bar, and was looking at me with wonder. He took place on my left side, and continued his staring without ordering anything.

“Where do you come from?” he asked with a nervous, but correct, English. I told him I was coming from Norway, and the conversation was on. He said he was home for vacation, but normally he worked in East-London. The plan was to stay there and save money so he could purchase a small lot in Serbia, start a farm and live a decent life. He was concerned about my bicycle trip, and told me to stay away from the gipsy people, as they could not be trusted. At the same time one of the gipsy men in the bar requested to pay for my coffee – no was not an answer.
His companions had gone outside, and were laughing at my bike. The third one followed, and it was not hard to predict their thoughts – they definitely thought this was a crazy mission.

I kept on pushing myself through the flat roads, and eventually the morning fog had vanished. Another bright sunny day was arriving, and I enjoyed it. Before the clock hit 1PM I had already gone 50 kilometers, and was getting closer to Novi Sad – which was my resting point for the night. I steered my way after all the signs leading to the city, and got myself on the right track. Some workers in a gas station told me it would might be a possibility to set camp around Fort Petrovaradin, which was located across the river Danube. Every summer the EXIT festival is held around the majestic fortress, Serbias grooviest music festival.

I tracked down a police officer around Petrovaradin, and asked him if it was allowed to camp there, and his expression turned into a question mark. When I arrived I had been a bit skeptic myself – there was a lot of people and continuous traffic going up and down. I wasn´t sure weather it would be safe or not.

The police officer smiled.

“Well, there´s no sign saying you can´t…” he grinned, “So I guess you can camp anywhere.” I decided to take the risk, and understood that my question might have been of the unusual sort. This was Serbia, a land of gipsy people, so it shouldn´t really be an issue to camp anywhere. 

An amazing sunset stretched across the panoramic view of Novi Sad from the fortress, and couples in love was standing close to each other to enjoy the simple beauty created by the universe. My hammock was tied up between two trees a bit hidden from the fort – but it still gave me the skyline view of Serbias third biggest city. The sun disappeared in the horizon, and so did the people. I began to do some yoga after another long distance fulfilled, and eventually put myself to bed to glance at the lovely view of city lights.

I woke up at 5AM like usual, to a starry wonderful sky and a view to the few lights that were still on in the city. From my warm sleeping bag I admired the beauty around me for a while, before setting off for a stroll around the ancient fortress. While the heaven above went from blue to red to yellow shades in the sunrise, I was breathing in the fresh morning air.

With my bicycle all geared up, I continued along the way, southbound. There was about 80 kilometers left of the next goal, and I wanted to pursue it in two days. After a quick breakfast at a bakery I rolled through the upcoming modern city. It was a mixture of old buildings filled with shapes and details, grey communist blocks, and hypermodern skyscrapers – and most of them would bear some sort of graffiti or street art.

When I arrived in the outskirts of the city, I was met by stricken poverty; small sheds were put up along old buildings whom was now I ruins, next to garbage and starving inhabitants. Due to the villages, which seemed to lead a simple lifestyle, I had already the impression of the underdevelopment of the country, but this was my first encounter with the sad truth that occurred around a capitalistic melting pot of opportunities.

I saw children with a confidence one only gain through street mentality playing around with an airless football. Other children were running around through garbage and broken bottles. For a second I lost the feeling of being in Europe – or at least, how I portrayed the richest continent in the world.

After 40 kilometers along another flat road, I decided to pull over by the next camping location that would show up. The weather was stunning, and I felt the need for a long break. Throughout the day I had seen more villages and flat fields, and I followed some signs to a river named Tisi. According to some people I met along the road, there was a possibility to camp there. I parked my bicycle outside a riverside motel, and they said I could set camp behind the building, free of charge.

The evening went on with fruits, bread rolls and a nice chat with the local fishermen along the Tisi River.

Sunset from Petrovaradin, Novi Sad.

NORSK/NORWEGIAN:

Neste morgen våknet jeg klokka fem, og innså hvor kaldt det var – det fantes ikke sjans for at jeg kunne få mer søvn.  Jeg hadde ikke vært forberedt på at temperaturen skulle synke så mye om natta, og hadde lagt meg til å sove uten ullklær. Med hakkende tenner dro jeg frem varme klær fra sekken under lyset til en gatelykt ved vannet, og la dem til varming i soveposen. Deretter krøp jeg opp i hengekøya, stappet meg inn i soveposen, og ventet tålmodig på soloppgangen.

Morgendisen lå tjukt over vannet, og fiskerne fra kvelden før hadde våknet igjen og satt i gang med morgenfisket sitt. Jeg spiste brødbiten og bananen som var igjen fra kvelden før, og la ut på veien rundt klokka sju, for å bli møtt av en nydelig rosa soloppgang over de evigvarende mais åkrene. Aller først måtte jeg få kjøpt meg en kopp kaffe, for å vekke energien og få litt varme i meg. Jeg fant frem til en lokal pub i en liten landsby. Jeg parkerte sykkelen ulåst på utsiden, og entret døren under skiltet som bar logoen til Serbias mest populære øl, Lav. Tre sigøynere satt rundt den brune bardisken med shots foran seg – og i følge ånden og tilstanden de var i virket det ikke som den første for dagen.  

”Could I have a coffee, please?” spurte jeg damen bak baren. Hun kikket på meg.

”Kava?” gjentok jeg på slovakisk, og hun forsto. Sigøynerne var begeistret over meg, og pratet en uforstående engelsk blandet med serbisk. Jeg svarte på en blanding av engelsk og slovakisk, og en av dem ga meg kyss på kinnet. En ung herre hadde stilt seg på venstre side av meg, en serber. Han så på meg med forundrende øyne.

”Where do you come from?” spurte han på en nervøs, men klar, engelsk.

.Jeg fortalte at jeg kom fra Norge, og vi satt i gang en samtale. Han sa at han var hjemme på ferie fra øst-London, hvor han jobbet for å spare penger til en liten gård og et greit liv i Serbia. Han advarte meg mot sigøynere, og sa at de ikke var til å stole på. Akkurat da insisterte en av sigøynerne å betale for kaffen min – og det var ikke snakk om at jeg skulle få stemmerett til å si nei.lle få stemmerett til å si nei. lle få stemmerett til å si nei. sat de ikke var til å stole på. akkurat  varming i soveposen.

De andre to kompanjongene hans var utenfor og lo av sykkelen min. Den tredje fulgte etter, og man kunne lett se de syns det sto galskap i pannen min.

Jeg syklet videre bortover på den flate veien, og til slutt var morgentåken lettet. Det ble nok en varm dag fylt med skinnende sol. Innen klokka ett var 50 km unnagjort, og jeg nærmet meg Novi Sad – som var målet for dagen. Jeg fulgte alle skilter rettet mot byen Novi Sad, og kom på rett spor. Etter å ha blitt fortalt av noen arbeidere på en bensinstasjon at det kanskje var mulighet for å campe rundt borgen Petrovaradin som lå på andre siden av elven Donau. Hver sommer blir Serbias hippe EXIT festival holdt rundt det majestetiske oldtidsfortet.

Jeg fant en politimann på toppen av fortet om det var lov å campe rundt på området, og han kikket på meg med forundrende øyne. I det jeg kom dit hadde jeg vært skeptisk til opplegget; det var fullpakket med folk og en kontinuerlig trafikk, og jeg visste ikke om det kom til å være trygt.

De brune øynene hans lo litt.
"Well, there's no sign for camping, but no sign saying you can't..." han smilte, "So I guess you can camp anywhere." Jeg bestemte meg for å ta sjansen, innså for rart spørsmålet mitt kanskje hadde virket. Dette var jo Sigøynerlandet Serbia, så det burde vel ikke være noe problem å slå leir noe som helst sted.

En helt fantastisk solnedgang strakk seg over bygningene i Novi Sad, og forelskede par sto tett sammen for å begeistre seg over de enkle nydelighetene fra universet. Jeg hadde slått opp hengekøya mi mellom to trær like nedenfor fortet, på en liten hump som stakk ut fra den svale fjellsiden. Det var litt utenfor øyesyn, men ga meg en 180 graders utsikt over Serbias tredje største by. I det sola gikk ned forsvant alle menneskene fra turistmonumentet, og jeg gjorde yoga og bøying og tøying etter nok en lang strekning, før jeg la meg for å se på utsikten.

Jeg våknet klokka fem til en klar stjernehimmel og en utsikt til de få lysene fra byen. Etter å beundre dette en stund tok jeg meg en lang gåtur rundt det gamle fortet, og pustet inn en frisk morgen mens lyset på himmelen forvandlet seg fra blått til rødt til gult.

Med hengekøya pakket og sykkelen klar satte jeg kurs videre sør over. Det var rundt 80 kilometer til målet for etappen, og jeg ville utføre det på to dager. Etter å ha ett lite frokoststopp ved et bakeri syklet jeg gjennom den halvmoderne byen. Det fantes gamle bygninger fulle av detaljer og former, grå kommunistblokker og hypermoderne skyskrapere – og de fleste bygningene var sprayet med graffiti. 

I utkanten av sentrum ble jeg møtt av en bisarr fattigdom; det var ruiner av bygninger og slumskur satt opp rundt søppel og sultne mennesker. Jeg hadde allerede fått ett inntrykk av underutviklingen langs landsbyene og deres enkle levemåter, men dette var den første konsekvensen jeg så når det lå en kapitalistisk gryte av muligheter ved dem.

Det var barn med en selvtillit over himmelen som sparket rundt på en fotball uten luft i. Andre barn løp smilende blant søppel og glasskår. Jeg følte meg utenfor Europa, eller i det minste hva mitt hode hadde forestilt seg som det rikeste kontinentet i verden.

Etter 40 kilometer langs nok en flat vei, bestemte jeg meg for å svinge av ved neste sted det oppsto en camping mulighet. Været var nydelig, og jeg hadde lyst på en lang pause. Jeg hadde syklet meg gjennom koselige landsbyer og flate sletter, og fulgte skiltene mot en landsby ved elven Tisi. I følge noen jeg hadde møtt på, kunne man campe i nærheten.

Jeg svingte inn ved ett motell som lå langs den brede elven, og de sa jeg kunne campe gratis bak hotellet, på eiendommen deres.

Kvelden sto til med frukt, rundstykker og hyggelig prat med lokale fiskere langs elven Tisi.

A relaxing break by the river Tisi.

Polish hospitality, majestic mountains and deep valleys (part II)

I could hear the drops crash into the fabric of my hammock when I woke up. No. No. No. I thought to myself. I was supposed to bring a rain shield constructed by rope, a plastic cover and some sticks, but had been a bit behind schedule and took off without having protection from the rain. As positive as ever, I had been hoping that there would be no rain, which was just a wish upon a star.
It was 4 am. The sun would be up in about two hours. I imagined the bumpy dirt path leading me back to the road; it was going to be really heavy to get my bike through the wet mud. I listened to the slow rain in silence, and knew I had to pack all my stuff, change my clothes and drag out my rain jacket before I could leave the forest. And all of that had to happen while it was completely dark. It was not a tempting thought, so I decided to stay positive; maybe the rain would wear off before sunrise, and I could dry the hammock by the river while eating breakfast. The positivity kept on going until 6 am, when the rain really started to pour down. I didn't think, I just did. In a matter of minutes I had packed everything, pulled on my raining equipment and was dragging the heavy bike through mud with all the powers in my body. The sky kept on pouring down huge raindrops more and more frequently, and I eventually found shelter by a sklep (shop). A large group of students were waiting for their school bus, and all of them looked at me with surprise. I knew I looked like a hobo, but right now all I wanted  was to get some food into my stomach. I sat under the shelter by the sklep for almost two hours, and the rain was almost gone. I got on my bicycle and promised myself to get a rain shield when I reached my friends in Slovakia. 

The day went by with powdery rain and grey clouds hanging above me. Most hilltops were filled with mist, and it was hard to see more than a few meters ahead. I didn't enjoy it much, but still kept on going; with the temperature I didn't get as tired, and were actually not in need of so many breaks along the way.
Pokoje.  I read at one sign. Anna had taught me that word when dropping me off at the train station. It ment room, like in a private house. They were normally priced somewhere between 20 and 35 zloty. I followed the signs to a house, and was met by a woman whom didn't speak English.
"Pokoje?" I asked.
"Tak," [yes] she nodded, and told me the price was 30 zloty. I asked her if there were more available options in neighboring villages, and she nodded again. I decided to keep on going for an hour more.
I was met by another 'Pokoje' sign, and found my way to a big building. The son of the household could speak a little bit of English, and he told me the room was 80 zloty. It was way above my budget, and he said it was a hotel down the road that would charge 40 zloty. It was a better deal, and I found my way there with the increasing rain streaming down. Very soon it was going to be dark outside, too.

I entered the hotel through a double door made of dark wood, and came into a cozy backyard. The hotel restaurant looked clean and had a very traditional East European vibe to it. A smiling, chubby elder man with a grey mustache came out while I parked my bike.
"Pokoje?" I asked, and he gave me a huge smile. Under his glasses the eyes were filled of curiosity of his new guest.
I asked if he spoke English, and he did.
"The room is....110 zloty. That's normal, right?" he said.
"Oh! That's too expensive. Someone up the road said it would be 40 zloty. I'm actually trying to camp outside, but the heavy rain has forced me to seek shelter." I explained and pointed to my sleeping bag on my steering wheel.
"Well, what's your budget?" he looked surprised over my response.
"30 zloty. You see, me and my bicycle are on our way to Serbia.." I started, and he laughed out loud.
"To Serbia! Are you Serbian?"
"No, I'm Norwegian."
"Norway! Norwegian! Wow! And on your bicycle to Serbia!" he couldn't stop smiling, "But you have your own sleeping bag, yes?"
"Yes, I do."

He said I could stay in one of his rooms for 30 zloty, as long as I had my own sleeping gear. According to him, the laundry was really expensive, so he could give me the discount if I didn't use his bedsheets. For whatever reason, I felt blessed over the hospitality, and told him I would eat and drink in his restaurant in return.
He opened up a beautiful clean room to me, and I instantly put up my hammock and sleeping bag so it would become dry. I had a long shower and headed down to his restaurant. I ordered a soup and a beer, and he kept the conversation going about the beautiful mountain area around the village, his highly educated sons, and how much he had heard about rich and developed Norway. Maybe I could try to bring his sons to Norway? I explained my lifestyle and lack of connections in my motherland, and he kept on smiling and asking me about my bicycle trip.

I had a peaceful night in a comfortable bed, and woke up at 6 am the following morning. After another shower I repacked my backpack and went down to the restaurant. The smiling man with the mustache was not there, but two of his sons and his wife were opening the restaurant and greeted me good morning.
"Our dad told us there was a Norwegian girl staying here, so we had to come down to check it out." one of the sons said. They both gave me a firm handshake.
I ordered a coffee.
"Would you like some breakfast?" the other son said, and I shook my head.
"No, actually I'll just buy some bread and fruits from the supermarket and eat it in my room. It's cheaper." I smiled to them, and while my fresh coffee were in the making I ran across the streets and picked up some breakfast and lunch for the road.
Returning to the restaurant I was drinking my coffee while talking to the two sons.

Suddenly, their mother brought out a huge plate of food; six slices of bread, three kinds of cheese, butter, honey, bananas, apples and grapes.
"Don't worry. It's free. Our mom thinks you are a strong woman going all the way to Serbia, so she wants to give you breakfast." one son smiled to me son. I thanked the mother in Polish language, and started eating. I couldn't finish it all, but she brought even more food to the table. I exused myself with a big clap on my belly, and she brought silver foil and plastic bags from the kitchen and started to create a lunchbox for me. Eventually I asked them for the bill, which was supposed to include the dinner, beer, coffee and room.

"You only pay 30 zloty. Only the room." the man with the mustache had shown up again, and sat behind the bar.
"Oh, no! Your wife has fed me so much..." I started, and the entire family went against me. They all insisted that my company was payment enough, and again repeated how much they loved my mission on going to Serbia on a bicycle; they were just happy to help.
I pulled out two 20 zloty notes from my wallet.
"At least take ten extra, I don't need any change." I said in with a thankful manner, but the man laughed at me and gave me my change.
"Only 30 zloty!" he smiled.

NORSK/NORWEGIAN:

Jeg hørte dråpene falle forsiktig mot stoffet på hengekøya mi da jeg våknet. Nei. Nei. Nei. Jeg hadde planlagt å ta med noe for å beskytte meg mot slike situasjoner; ett slags regn dekke satt sammen av tau, presenning og noen pinner. Jeg hadde ikke planlagt godt nok, og det var en av tingene som hadde blitt satt på vent. Marthe Den Evige Optimist hadde håpet på solskinn og eliminert tanken om regn på første etappe. Noen ganger var ikke håp godt nok.
Klokka var fire på morgenen, og det var bekmørkt ute. Solen ville begynne å klatre opp horisonten om to timer. Jeg så for meg den gjørmete stien og den våte skogen jeg måtte slepe meg gjennom for å komme tilbake til veien; det kom til å bli tungt med sykkel og bagasje. Jeg lyttet til det svake regnet i stillhet, og visste at for å starte turen ut av skogen, måtte jeg pakke sammen tingene, skifte klær og dra ut regntøy fra sekken min. Og alt det måtte skje i den kullsvarte natten som enda lå fredelig og ventet på en ny dag. Tanken fristet ikke, så jeg bestemte meg for å være optimistisk en liten stund til; kanskje regnet ville stoppe før soloppgang, og jeg kunne tørke hengekøya ved elven mens jeg spiste en god frokost. Jeg likte min egen ønsketenkning. Det var bare synd at realiteten ikke ble slik.
Rett før klokken seks begynte det å hølje ned, og jeg reagerte kjapt. Jeg sluttet å tenke, og dro meg selv på autopilot. I løpet av minutter hadde jeg pakket sammen sakene mine, dratt på meg regntøy, og slepte sykkelen gjennom den våte og tunge gjørma med alle krefter i armene mine.
Regnet ble mer intenst for hvert minutt, og jeg søkte tilflukt under ett halvtak utenfor en sklep. En gruppe studenter ventet på skolebussen sin, og alle stirret på meg med halvrare blikk. Jeg visste jeg så ut som en halvdruknet sigøyner, men alt jeg kunne tenke på var å få i meg en matbit. Jeg ble sittende under det beskyttende halvtaket i nesten to timer før regnet tonet seg ned til svak yr, og hoppet på sykkelen mens muligheten var der; med løfter til meg selv om å få tak i regn dekke til hengekøya i Slovakia.

Dagen snek seg forbi med pudderregn i luften og grå truende skyer som hang over landskapet. De fleste bakketoppene var tildekket med tåke, og det var vanskelig å se mer enn ett par meter foran seg. Jeg hadde ikke akkurat den beste dagen i mitt liv, men fortsatte fremover; med den halvkjølige temperaturen ble jeg ikke like sliten, og hadde ikke behov for like mange pauser. Jeg fikk unnagjort nesten seks mil den dagen, fant jeg ut i ettertid.

Pokoje, leste jeg på ett skilt. Det var det siste polske ordet Anna hadde lært meg, mens vi var på vei til togstasjonen. Det betydde rom, som i ett rom til leie i en privat bolig. Vanligvis skulle de koste rundt 20-35 zloty.
Jeg ble møtt av en dame som ikke kunne engelsk da jeg banket på.
"Pokoje?" spurte jeg.
"Tak," [ja] nikket hun, og fortalte at prisen var 30 zloty. Jeg spurte om det fantes flere alternativer til overnatting i billige rom i de nærliggende landsbyene, og hun nikket igjen. Jeg var ikke helt utmattet enda, og bestemte meg for å trø på enda en time.
Litt over en mil senere ble jeg møtt med ett nytt Pokoje skilt, og fant veien stedet langs en smal landevei. Jeg stoppet foran en stor bygning, og sønnen i huset kom ut; han kunne snakke litt engelsk. Han fortalte meg at rommene kostet 80 zloty, som var langt ovenfor mitt budsjett. Det fantes visst ett hotell ved togstasjonen i landsbyen til 40 zloty, så jeg bestemte meg for å sjekke det ut. Regnet hadde begynt å falle hardere igjen, og snart ville sola og temperaturen gå ned. Jeg krysset fingrene for at hotellet ble mitt siste stopp for dagen.

Jeg åpnet en stor dobbeltsidig mørk tredør, og kom inn til en koselig bakgård. På venstre side lå hotell restauranten, og på høyre side ett lite hvitt hus med flere dører, noe jeg antok var hotellet. Alt var rent, hvitmalt med mørkebrunt treverk, det var en autentisk øst europeisk stemning over det. En smilende rund mann i slutten av femtiårene kom mot meg da jeg parkerte sykkelen. Han var kanskje ett hode lavere enn meg, utstyrt med grå bart.
"Pokoje?" spurte jeg, og han ga meg ett stort smil. Under glasset på brillene kunne jeg se spor av lysende nysgjerrighet over sin nye gjest.
Jeg spurte om han pratet engelsk, og han ble enda mer engasjert over gjesten sin.
"The room is....110 zloty. That's normal, right?" forklarte han.
"Oh! That's too expensive. Someone up the road said it would be 40 zloty. I'm actually trying to camp outside, but the heavy rain has forced me to seek shelter." forklarte jeg og henviste til soveposen som var plassert på styret.
"Well, what's your budget?" han så litt overrasket ut over svaret mitt.
"30 zloty. You see, me and my bicycle are on our way to Serbia.." begynte jeg, og den runde lille mannen lo en varm latter.
"To Serbia! Are you Serbian?"
"No, I'm Norwegian."
"Norway! Norwegian! Wow! And on your bicycle to Serbia!" han klarte ikke slutte å smile, "But you have your own sleeping bag, yes?"
"Yes, I do."

Han sa at jeg var mer enn velkommen til å sove i ett av rommene for 30 zloty, så lenge jeg hadde min egen sovepose. I følge ham var klesvasken så dyr, så han kunne bare gi meg den store rabatten om jeg ikke brukte sengetøyet hans. Uansett hvilken grunn som egentlig fantes over gjestfriheten, så var jeg hjertelig takknemlig, og fortalte ham at jeg skulle spise og drikke på restauranten hans i tillegg.

Han åpnet opp en nydelig, rent rom til meg, og det første jeg gjorde var å henge opp hengekøya som enda var fuktig fra den regnfulle morgenen. Jeg fortsatte med en lang dusj, før jeg gikk ned til den koselige restauranten hans. Jeg bestilte en suppe og en øl, og han fortalte meg entusiastisk om det nydelige fjellområdet rundt landsbyen, hans høyt utdannede sønner, og alle tingene han hadde hørt om det rike industrilandet Norge. Kanskje jeg kunne prøve å skaffe jobb til sønnene hans i Norge? Jeg fortalte han om livsstilen min, og at jeg ikke hadde så mange kontakter i moderlandet mitt, men smilet på den runde mannen forsvant ikke av den grunn. Han spurte i vei om sykkelturen min.

Jeg hadde en fredelig natt i en komfortabel seng, og våknet klokken seks neste morgen. Etter enda en dusj pakket jeg sammen tingene mine og ruslet ned trappen og inn i restauranten igjen. Den smilende mannen var ikke der, men derimot to av sønnene hans og konen. De var i ferd med å åpne restauranten og ønsket meg god morgen.
"Our dad told us there was a Norwegian girl staying here, so we had to come down to check it out." sa en av sønnene. Begge ga meg ett godt håndtrykk.
Jeg bestilte en kaffe.
"Would you like some breakfast?" sa den andre sønnen, og jeg ristet på hodet.
"No, actually I'll just buy some bread and fruits from the supermarket and eat it in my room. It's cheaper." smilte jeg, og mens kaffen ble klargjort løp jeg til andre siden av veien hvor det fantes en butikk med brødmat og frukt. Jeg kjøpte to rundstykker og to bananer, som skulle bli frokost.
Tilbake på restauranten sippet jeg den sterke espressoen mens de to sønnene spurte mange spørsmål om meg, Norge og Asia.

Plutselig kom moren deres ut fra kjøkkenet igjen, med ett svært fat mellom hendene; på fatet lå det seks skiver brød, tre ulike oster, smør, honning, bananer, epler og druer.
"Don't worry. It's free. Our mom thinks you are a strong woman going all the way to Serbia, so she wants to give you breakfast." smilte en av sønnene til meg. Jeg takket moren på alle flotte polske ord jeg kunne. Jeg klarte absolutt ikke å spise alt hun hadde funnet frem, men hun fortsatte å legge ost, brød og smør på fatet. Jeg unnskyldte meg med ett klapp på magen, og da slo hun til med sølvfolie og brødposer; resten av maten pakket hun om til en stor lunch. 

Etter mange takk og bukk spurte jeg etter regningen, som skulle inkludere middag, øl, kaffe og rommet.
" You only pay 30 zloty. Only the room." mannen med smilet og barten hadde dukket opp igjen, og satt bak kassen.
"Oh, no! Your wife has fed me so much..." startet jeg, og hele familien gikk imot meg. Alle insisterte på at det hyggelige selskapet var betaling nok, og repeterte om og om igjen hvor mye de elsket min egen utfordring om å sykle til Serbia. De var glade for å kunne hjelpe til.

Jeg dro ut to 20 zloty lapper fra lommeboka.
"At least take ten extra. I don't need change." sa jeg i en takknemlig mine, men igjen lo mannen av meg og ga meg vekslepenger.
"Only 30 zloty!" smilte han.

- M