FOREVERLASTING CORNFIELDS AND FLATLANDS (part 2)

Morning mist, Serbia.

I woke up at 5AM the following morning, and I realized how cold it was – there was no way that I could go back to sleep. I hadn’t been prepared for the temperature change during the nighttime, and went into dreamland without any woolen clothing. There was a dimming streetlight some meters away, that guided me to find my backpack and pull out some warm clothes. I placed them inside my sleeping bag for heating. My body was shivering, and I stuffed myself down the sleeping bag. I had to wait patiently for the sunrise.

The morning mist was layered in a thick fog across the lake, and the fishermen from the previous night had awakened and started their first attempt to catch some fish for the day. I ate a small piece of bread and a banana, before hitting the road at 7AM, and a bright pink sky and an uprising sun above the everlasting cornfields met me. At first, I was in need of an energy boost from a coffee, which I managed to find at a local pub in a nearby village. I parked my bicycle unlocked by the front door, and walked in under a sign that carried the logo of Serbia’s most popular beer, Lav.

There were three dark-skinned men occupying the bar – gipsy people. They all had shots of alcohol in front of them, and according to their breath and their condition, it didn´t seem to be the first of the day.

”Could I have a coffee, please?” I requested the woman behind the bar. She glanced at me.

“Kava?” I tried the Slovak version, and she understood. The gipsy men were entertained by me, and were talking in a non-understandable English mixed with Serbian. I replied as far as I could with English and Slovak, and one of them bent over to give me a kiss on my cheek. A young Serbian man had entered the bar, and was looking at me with wonder. He took place on my left side, and continued his staring without ordering anything.

“Where do you come from?” he asked with a nervous, but correct, English. I told him I was coming from Norway, and the conversation was on. He said he was home for vacation, but normally he worked in East-London. The plan was to stay there and save money so he could purchase a small lot in Serbia, start a farm and live a decent life. He was concerned about my bicycle trip, and told me to stay away from the gipsy people, as they could not be trusted. At the same time one of the gipsy men in the bar requested to pay for my coffee – no was not an answer.
His companions had gone outside, and were laughing at my bike. The third one followed, and it was not hard to predict their thoughts – they definitely thought this was a crazy mission.

I kept on pushing myself through the flat roads, and eventually the morning fog had vanished. Another bright sunny day was arriving, and I enjoyed it. Before the clock hit 1PM I had already gone 50 kilometers, and was getting closer to Novi Sad – which was my resting point for the night. I steered my way after all the signs leading to the city, and got myself on the right track. Some workers in a gas station told me it would might be a possibility to set camp around Fort Petrovaradin, which was located across the river Danube. Every summer the EXIT festival is held around the majestic fortress, Serbias grooviest music festival.

I tracked down a police officer around Petrovaradin, and asked him if it was allowed to camp there, and his expression turned into a question mark. When I arrived I had been a bit skeptic myself – there was a lot of people and continuous traffic going up and down. I wasn´t sure weather it would be safe or not.

The police officer smiled.

“Well, there´s no sign saying you can´t…” he grinned, “So I guess you can camp anywhere.” I decided to take the risk, and understood that my question might have been of the unusual sort. This was Serbia, a land of gipsy people, so it shouldn´t really be an issue to camp anywhere. 

An amazing sunset stretched across the panoramic view of Novi Sad from the fortress, and couples in love was standing close to each other to enjoy the simple beauty created by the universe. My hammock was tied up between two trees a bit hidden from the fort – but it still gave me the skyline view of Serbias third biggest city. The sun disappeared in the horizon, and so did the people. I began to do some yoga after another long distance fulfilled, and eventually put myself to bed to glance at the lovely view of city lights.

I woke up at 5AM like usual, to a starry wonderful sky and a view to the few lights that were still on in the city. From my warm sleeping bag I admired the beauty around me for a while, before setting off for a stroll around the ancient fortress. While the heaven above went from blue to red to yellow shades in the sunrise, I was breathing in the fresh morning air.

With my bicycle all geared up, I continued along the way, southbound. There was about 80 kilometers left of the next goal, and I wanted to pursue it in two days. After a quick breakfast at a bakery I rolled through the upcoming modern city. It was a mixture of old buildings filled with shapes and details, grey communist blocks, and hypermodern skyscrapers – and most of them would bear some sort of graffiti or street art.

When I arrived in the outskirts of the city, I was met by stricken poverty; small sheds were put up along old buildings whom was now I ruins, next to garbage and starving inhabitants. Due to the villages, which seemed to lead a simple lifestyle, I had already the impression of the underdevelopment of the country, but this was my first encounter with the sad truth that occurred around a capitalistic melting pot of opportunities.

I saw children with a confidence one only gain through street mentality playing around with an airless football. Other children were running around through garbage and broken bottles. For a second I lost the feeling of being in Europe – or at least, how I portrayed the richest continent in the world.

After 40 kilometers along another flat road, I decided to pull over by the next camping location that would show up. The weather was stunning, and I felt the need for a long break. Throughout the day I had seen more villages and flat fields, and I followed some signs to a river named Tisi. According to some people I met along the road, there was a possibility to camp there. I parked my bicycle outside a riverside motel, and they said I could set camp behind the building, free of charge.

The evening went on with fruits, bread rolls and a nice chat with the local fishermen along the Tisi River.

Sunset from Petrovaradin, Novi Sad.

NORSK/NORWEGIAN:

Neste morgen våknet jeg klokka fem, og innså hvor kaldt det var – det fantes ikke sjans for at jeg kunne få mer søvn.  Jeg hadde ikke vært forberedt på at temperaturen skulle synke så mye om natta, og hadde lagt meg til å sove uten ullklær. Med hakkende tenner dro jeg frem varme klær fra sekken under lyset til en gatelykt ved vannet, og la dem til varming i soveposen. Deretter krøp jeg opp i hengekøya, stappet meg inn i soveposen, og ventet tålmodig på soloppgangen.

Morgendisen lå tjukt over vannet, og fiskerne fra kvelden før hadde våknet igjen og satt i gang med morgenfisket sitt. Jeg spiste brødbiten og bananen som var igjen fra kvelden før, og la ut på veien rundt klokka sju, for å bli møtt av en nydelig rosa soloppgang over de evigvarende mais åkrene. Aller først måtte jeg få kjøpt meg en kopp kaffe, for å vekke energien og få litt varme i meg. Jeg fant frem til en lokal pub i en liten landsby. Jeg parkerte sykkelen ulåst på utsiden, og entret døren under skiltet som bar logoen til Serbias mest populære øl, Lav. Tre sigøynere satt rundt den brune bardisken med shots foran seg – og i følge ånden og tilstanden de var i virket det ikke som den første for dagen.  

”Could I have a coffee, please?” spurte jeg damen bak baren. Hun kikket på meg.

”Kava?” gjentok jeg på slovakisk, og hun forsto. Sigøynerne var begeistret over meg, og pratet en uforstående engelsk blandet med serbisk. Jeg svarte på en blanding av engelsk og slovakisk, og en av dem ga meg kyss på kinnet. En ung herre hadde stilt seg på venstre side av meg, en serber. Han så på meg med forundrende øyne.

”Where do you come from?” spurte han på en nervøs, men klar, engelsk.

.Jeg fortalte at jeg kom fra Norge, og vi satt i gang en samtale. Han sa at han var hjemme på ferie fra øst-London, hvor han jobbet for å spare penger til en liten gård og et greit liv i Serbia. Han advarte meg mot sigøynere, og sa at de ikke var til å stole på. Akkurat da insisterte en av sigøynerne å betale for kaffen min – og det var ikke snakk om at jeg skulle få stemmerett til å si nei.lle få stemmerett til å si nei. lle få stemmerett til å si nei. sat de ikke var til å stole på. akkurat  varming i soveposen.

De andre to kompanjongene hans var utenfor og lo av sykkelen min. Den tredje fulgte etter, og man kunne lett se de syns det sto galskap i pannen min.

Jeg syklet videre bortover på den flate veien, og til slutt var morgentåken lettet. Det ble nok en varm dag fylt med skinnende sol. Innen klokka ett var 50 km unnagjort, og jeg nærmet meg Novi Sad – som var målet for dagen. Jeg fulgte alle skilter rettet mot byen Novi Sad, og kom på rett spor. Etter å ha blitt fortalt av noen arbeidere på en bensinstasjon at det kanskje var mulighet for å campe rundt borgen Petrovaradin som lå på andre siden av elven Donau. Hver sommer blir Serbias hippe EXIT festival holdt rundt det majestetiske oldtidsfortet.

Jeg fant en politimann på toppen av fortet om det var lov å campe rundt på området, og han kikket på meg med forundrende øyne. I det jeg kom dit hadde jeg vært skeptisk til opplegget; det var fullpakket med folk og en kontinuerlig trafikk, og jeg visste ikke om det kom til å være trygt.

De brune øynene hans lo litt.
"Well, there's no sign for camping, but no sign saying you can't..." han smilte, "So I guess you can camp anywhere." Jeg bestemte meg for å ta sjansen, innså for rart spørsmålet mitt kanskje hadde virket. Dette var jo Sigøynerlandet Serbia, så det burde vel ikke være noe problem å slå leir noe som helst sted.

En helt fantastisk solnedgang strakk seg over bygningene i Novi Sad, og forelskede par sto tett sammen for å begeistre seg over de enkle nydelighetene fra universet. Jeg hadde slått opp hengekøya mi mellom to trær like nedenfor fortet, på en liten hump som stakk ut fra den svale fjellsiden. Det var litt utenfor øyesyn, men ga meg en 180 graders utsikt over Serbias tredje største by. I det sola gikk ned forsvant alle menneskene fra turistmonumentet, og jeg gjorde yoga og bøying og tøying etter nok en lang strekning, før jeg la meg for å se på utsikten.

Jeg våknet klokka fem til en klar stjernehimmel og en utsikt til de få lysene fra byen. Etter å beundre dette en stund tok jeg meg en lang gåtur rundt det gamle fortet, og pustet inn en frisk morgen mens lyset på himmelen forvandlet seg fra blått til rødt til gult.

Med hengekøya pakket og sykkelen klar satte jeg kurs videre sør over. Det var rundt 80 kilometer til målet for etappen, og jeg ville utføre det på to dager. Etter å ha ett lite frokoststopp ved et bakeri syklet jeg gjennom den halvmoderne byen. Det fantes gamle bygninger fulle av detaljer og former, grå kommunistblokker og hypermoderne skyskrapere – og de fleste bygningene var sprayet med graffiti. 

I utkanten av sentrum ble jeg møtt av en bisarr fattigdom; det var ruiner av bygninger og slumskur satt opp rundt søppel og sultne mennesker. Jeg hadde allerede fått ett inntrykk av underutviklingen langs landsbyene og deres enkle levemåter, men dette var den første konsekvensen jeg så når det lå en kapitalistisk gryte av muligheter ved dem.

Det var barn med en selvtillit over himmelen som sparket rundt på en fotball uten luft i. Andre barn løp smilende blant søppel og glasskår. Jeg følte meg utenfor Europa, eller i det minste hva mitt hode hadde forestilt seg som det rikeste kontinentet i verden.

Etter 40 kilometer langs nok en flat vei, bestemte jeg meg for å svinge av ved neste sted det oppsto en camping mulighet. Været var nydelig, og jeg hadde lyst på en lang pause. Jeg hadde syklet meg gjennom koselige landsbyer og flate sletter, og fulgte skiltene mot en landsby ved elven Tisi. I følge noen jeg hadde møtt på, kunne man campe i nærheten.

Jeg svingte inn ved ett motell som lå langs den brede elven, og de sa jeg kunne campe gratis bak hotellet, på eiendommen deres.

Kvelden sto til med frukt, rundstykker og hyggelig prat med lokale fiskere langs elven Tisi.

A relaxing break by the river Tisi.

FOREVERLASTING CORNFIELDS AND FLATLANDS (part 1)

I´m winding down by a small lake and have been filled with energy from everlasting fields and houses in all shapes and colors. The sun is now painting the sky over northern Serbia completely babylush pink, before it will slowly fade away to darkness. Soon I could have been anywhere in the world, the darkness is alike everywhere. But I am in Serbia, of all places, achieving another gypsy-dream of mine.

I guess I have around 150-160 km to go before I reach the hometown of my friend Bolé, and with these roads it´s easily done in 3 days; I haven’t met a single hill through the entire day, the land is completely flat, filled with nothing but cornfields and rural villages with small houses made from bricks and mud. I am amazed.

Tonight I´m really tired, after deciding to not sleep on the train to Budapest. I was hoping to get some rest on the train bounded for Belgrade, but I could not bring my bicycle across the border on a train, they told me, so I had to catch a morning train to southern Hungary.

After a quick calculation in my head, it would be cheaper to get through the night in a club in the Partycapital of Central Europe than to stay in an overpriced European hostel. I went for the cheapest option – as usual – and after an hour of walking through the picturesque streets people were starting to arrive to the relaxed open-air street bars. On every side of the streets I could hear a plural of English accents having loud conversations, but all I wanted to do was dance. I found one place that could look like a boring quiet bar from the outside, and knew that it was more likely a club than the bars along the street.

I entered a very old building, and asked if it was a proper club with dancing. It was, and it was free entrance for girls. I stepped out in a backyard; in front of me was another of these white old buildings, and right in the middle a square red box like room with huge windows were placed. The red box was the dance area, and people were standing in small groups in the stone covered backyard sipping beers and drinks. The club went on in several rooms; I loved the vibe. I had a beer for 600 HUF while breathing in the atmosphere. The music was commercial, but very mixed, and I was ready to dance.
After several hours kicking it in the club, I went for a morning stroll with a Hungarian coin collector and had a conversation about life and traveling.

At 6AM my train rolled away from Budapest, towards a small village south in Hungary. I got around 2 hours of sleep, before stepping up on my bike and head off on the open road once again. I had no map, and had no intention to buy one, either. Even though it would make sense to buy one, with my timeframe coming to an end, I wanted to feel the childish lost freedom and really not worry where I was. But, I told myself that I at least should find a way leading me to Serbia, and turned to a taxi driver.

“Uhhm… Serbia? Which way?” I asked, and understood what a random question it probably was. Luckily he smiled.

“Border?” he asked, and I nodded. He pointed at one road, and told me to turn right at the end of it. I placed my faith in his directions, and took off.

After 3-4 hours cycling through the Hungarian countryside, with cornfields and rural villages, I reached the Serbian border. A new country was just a few meters a head of me, and I could see a large blue sign saying “Welcome to Serbia” in front of me, surrounded by empty plastic bags and garbage. There was a nice tax-free shop on the left side, but when I reached it I realized that it was completely empty. It was followed by a whole row of shops and snack bars – but they were all empty. I got the word ghost town popping up in my head, and was once again met by nature. A lot of the other villages I passed today have almost been completely empty. It was old, abandoned houses and empty shops located along the flat road. I have also passed some pretty tacky houses. One was colored in bright pink, with tons of Hello Kitty logos all over the doors, fence and windows. Another was built like a modern castle, with spikey towers and fancy gate details. But mostly – most of the houses are below any standard I have ever seen in Europe. The village side has not developed the past hundred years, at least. I am amazed, and feel exited to explore this forgotten part of Europe.

I will wrap myself into my hammock tent and observe the fishermen spread out on the small docks around the lake before sinking in to a well-deserved rest.

Good night, world.

A tacky, modern castle-house.

NORSK/NORWEGIAN:

Jeg har parkert sykkelen og har satt meg til rette ved et tjern, etter å ha blitt fylt med energi fra evigvarende kornåkrer og hus i alle mulige fasonger og farger. Solen holder på å maler himmelen over nord-Serbia babyrosa, før verden rundt meg atter en gang blir begravet i mørket. Snart kunne jeg vært hvor som helst i verden, mørket er det samme uansett hvor man er. Men jeg er i Serbia, av alle steder, og følger nok en nomade-drøm.

Jeg har cirka 150-160 kilometer igjen før jeg ankommer hjembyen til vennen min Bolé, og med disse veiene er det lett gjort på tre dager; jeg har ikke støtt på en eneste bakke i dag. Landskapet er absolutt helt flatt, fylt med kornåkrer og rurale landsbyer med små hus bygget av murstein og leire. Jeg er fasinert.

  I kveld er jeg ordentlig trøtt, etter jeg bestemte meg for å ikke sove på toget til Budapest, men holdt troen på å få sove på natt toget til Beograd. Uheldigvis kom jeg meg ikke med toget videre, ettersom jeg ikke kunne frakte sykkelen over grensen med tog. Jeg måtte bestille en billett til sør-Ungarn som skulle dra neste morgen.

Jeg gjorde en kjapp utregning på mulighetene jeg hadde foran meg, som enten var å komme meg gjennom natten med ett par øl på dansegulvet i The Partycapital of Central Europe, eller å overnatte på ett overpriset europeisk gjestehus. Det første valget var det billigste, og jeg prøver alltid å reise billigst mulig. 

Etter å ha låst sekken min i en oppbevaringsboks på togstasjonen, vandret jeg ut i de smale gatene med gamle bygninger som bar flotte detaljer og utskjæringer. En time senere begynte folk å ankomme pubene, som lå langs gatene. Folk satt på bordene utenfor og pratet høylytt på utallige engelske aksenter, men alt jeg ville var å danse. Jeg fant til slutt en bar som så kjedelig ut fra utsiden, og visste at det garantert lå mer bak fasaden. Inne i den gamle bygningen spurte jeg om det var en bra nattklubb med mye dansing. Vakten nikket, og sa at det var gratis entré for damer. Jeg fortsatte gjennom gangen og kom ut i bakgården; foran meg var det ett stort rom, som lignet på en gigantisk stor firkantet boks. Den var skrikende rød, med svære vinduer. Innenfra dunket det i veggene fra høyttalerne, og dansegulvet var fullt av folk. Den røde boksen var plassert midt mellom to urgamle bygg, og folk sto i bakgården og sippet øl eller vin. Klubben fortsatte gjennom mange rom; jeg likte atmosfæren. Jeg kjøpte meg en øl for 600HUF, og trakk til meg stemningen. Musikken var kommersiell, men endret seg stadig, og jeg var klar til å danse.

Etter flere timer inni den røde boksen, gikk jeg på morgentur sammen med en ungarsk myntsamler og slo av en prat om livet og reising.

Klokken seks på morgenen rullet toget videre fra Budapest, i retning en liten landsby i sør-Ungarn. Jeg fikk rundt to timers søvn, før jeg hev meg på sykkelen og var klar for den åpne, frie veien. Jeg hadde ingen kart, og hadde ingen intensjon om å kjøpe ett, heller. Selv om det ga mening å kjøpe ett, med tidsrammen min som er i ferd med å renne ut, ville jeg føle på den barnslige friheten om å være fortapt uten å bry seg om å være på villspor. Jeg tenkte med meg selv at jeg burde likevel i hvert fall sette avgårde mot Serbia, og spurte en taxisjåfør ved togstasjonen.

”Uhhm… Serbia? Which way?” spurte jeg, og forsto straks hvor tilfeldig spørsmålet var. Heldigvis smilte han.

”Border?” spurte han, og jeg nikket. Han pekte på en vei, og sa at jeg måtte svinge til høyre i enden av den. Jeg tok beskrivelsen hans som min eneste fasit, og trødde i vei.

Etter 3-4 timer langs det ungarske landskapet, med kornåkrer og rurale landsbyer, kom jeg frem til den serbiske grensen. Ett nytt land lå bare noen meter foran meg, og jeg kunne se ett stort blått skilt med skriften ”Welcome to Serbia”, omringet av søppel og plastikkposer. Det så ut som det lå en fin tax-free butikk på venstre side, men den var helt tom. Den lå ved siden av en rekke butikker og spisesteder – men alle byggene var tomme. Ingen møbler, ingen mennesker. Ordet spøkelsesby klistret seg i hodet mitt, og jeg fortsatte fremover til jeg ble møtt av natur igjen.

Mange av landsbyene jeg har passert i dag har vært nesten helt tomme. Det var gamle, forlatte hus og tomme butikklokaler langs den flate veien. Jeg har også kommet forbi noen særdeles sære hus; ett av dem var farget helt knall rosa med Hello Kitty logoer på dørene og i vinduene, ett annet lignet på ett moderne eventyrslott i miniatyrstørrelse. Men de fleste – de aller fleste husene har vært langt nedenfor den standarden jeg tidligere har sett i Europa. Landsbyene har ikke utviklet seg de siste 100 årene, minst. Jeg elsker det, og gleder meg til å utforske denne ofte bortglemte delen av Europa.

Jeg skal tulle meg inn i hengekøya og observere fiskerne som sitter spredt rundt på de små bryggene rundt vannet, før en god natts søvn er i vente.
God natt, verden.

UNFOLDING A FAIRYTALE AND EAST EUROPEAN PARTIES (part2)

I didn´t get much sleep that night. Something inside of me said that I wasn´t really done with Zilina yet. I was supposed to take off the next afternoon, and continue with my Great Plan. The Great Plan is something I love to map out, but something I rarely ever follow up with. This was not an exception. When the apartment came to life again, I said:

“I don´t wanna leave yet.”

“So stay,” was all they said, and I decided to stay.
The same night most people from Enjoy family was going to watch a soccer match, and soccer isn´t exactly my favourite sport. To watch sport in general, is not one of my favorite things to do. Fodo teamed up with me, and we agreed to share a bottle of wine and entertain each other instead of being entertained by a screen.

Then the days flew by, with laughter, good vibes and positivity. We spent laid-back evenings at the office, took some trips to fairytale looking castles, enjoyed Slovak food and drinks. I decided to treat them for some Norwegian rice pudding, as a thank you gesture for letting me crash there. Everyone except Fodo admired the Norwegian dish; he poured a glass of chocolate powder over the rice pudding and mixed it together. I stuck to the old traditional way with butter, cinnamon and sugar spread on top.

The weekend was coming up again, and the big topic was the DJ from London that was going to kick the club to life; Crystal Roxx. 

A friendly couple from Bratislava, Ada and Robo, came to spend the weekend in Zilina, and Majlo assured me that both of them spoke English, so I wouldn´t feel like an outsider. The truth was that I never felt lonely when they were going on about things in Slovak language; I rather focused on how much I actually could be a part of things, in addition to add more words to my Slovak vocabulary. I understood that I had to learn, versus them converting their whole normal scenario for me.

“Ready for a surprise?” Majlo was standing in the doorway with the car keys in his hand. He had mentioned the previous evening that he had a mission for me. We got in to the car and drove off to Enjoyclub. A bigger car was waiting for us there, with speakers attached to the roof. He gave me a green flag. I was familiar with the flag; he had been waiving with in on the dance floor we met during Uprising all night. Over the entire flag the word Enjoyclub was printed.

“We´re going on a little promotion drive,” he smiled.

The car took off with me and Majlo, beats from Crystal Roxx and the green flag out the window, supported by my hand. We drove through the narrow streets of Zilina and communist-like compounds, and felt the rising of the night coming in.

When Crystal Roxx got on stage and started to share her energy filled rhythms to the crowded dance floor, everyone went crazy. We were standing above the DJ stage on the VIP area, and I looked around me. Fodo was jumping up and down like he wanted to touch the sky; me and Ada were shaking it with huge smiles; Lemo was as usual on the chase to find a girl to fall in love with; Majlo was finding the groove with the best dancers of the club; Lado was moving around and up and down of happiness; and Robo kept on attempting to tell me a story about Slovak people and cabbage over the extremely loud music. We were standing on top of it all, and got to breathe in the entire setting.

The DJ had such a good time that she kept on playing one and a half hour longer than she was supposed to, and the entire dance floor were living up to her beats like tomorrow would never come.

I had been told that the best way to wrap up a night at Enjoyclub is on the street outside the entrance gate – inbetween the club itself and the biggest church in Zilina. When the music faded to silence this Saturday morning, we found ourselves on the stairs leading to the church in a large group of people that wasn´t entirely ready to go home yet. Some elder catholic people was already on their way to church, and we definitely created a huge contrast with our drunk smiles and loud conversations compared to  their peaceful morning walk.

Another weekend was gone, filled with adventures and enjoyment. I told Majlo that I was planning to continue my journey before the next weekend was coming up.

“Okay. Friday could be a good day to leave. On Wednesday we´ll take you to Banska Bystrica, for a last Goodbye-Marthey-Partey”, he replied with a big smile on his face.

They whole gang planned out a trip to Ministry of Fun, the largest nightclub in Slovakia. It was a two hour drive to get there, and we took off with two full cars from Zilina.

It was THE best nightclub I had ever been to. The dance floor was half the size of a soccer field, and the VIP lounge was a wide and long balcony going across the entire back of the big room. The lights were rapidly changing colors and shapes, and they were everywhere. We were bending over the balcony and felt the energy rising from the completely full dance floor downstairs, and moved out bodies like maniacs to leave all stress behind in the company of loud Eastern-European house music. The beats were streaming through our bodies until the lights went out around six in the morning, and we slowly found our way inbetween narrow streets in a sleeping city. We had a coffee at a 24 hour open casino, to manage to keep the energy a little bit longer – we had a full drive back to Zilina in front of us.

Before we parted ways in to the two cars and set off in the morning fog, I kissed each and every single one of them a friendly kiss to thank them for two awesome weeks. Enjoyfamily. They sure knew how to give other people a good time; how to enjoy life.

NORSK/NORWEGIAN:

Jeg sov dårlig den natta. Noe inni meg sa at jeg ville bli i Žilina lenger. Jeg skulle dra neste formiddag, og følge den store Planen min. Planen er noe jeg elsker å lage, men sjelden følger. Dette ble ikke noe unntak. På morgenen sa jeg:
"I don't wanna leave yet."
"So stay." fikk jeg i svar. 
Den samme kvelden skulle de fleste i Enjoy family se på fotballkamp, og fotball er ikke akkurat min favorittsport. Egentlig er ikke det å se på sport generelt noe jeg syns er underholdende. Foďo spilte på mitt lag, og vi ble enige om å dele en flaske vin og underholde hverandre i stedet.

De neste dagene raste forbi, med latter, glede og positivitet. Vi hadde humørfylte kvelder på kontoret, turer til diverse eventyrlige festninger, koste oss med god mat og drikke. Jeg

bestemte meg for å varte gjengen opp med grøt, som en takk for at jeg fikk kræsje der. Den norske retten falt i smak hos alle unntatt Foďo; han hev ett helt melkeglass sjokoladepulver over grøten og  rørte det sammen. Jeg holdt meg til den gode gamle varianten med kanel, sukker og smør. 

Helgen var om hjørnet, og det store samtaleemne var DJen fra London som skulle spille på Enjoy club fredags kveld. Crystal Roxx. Ett hyggelig kjærestepar fra Bratislava, Ada og Robo, kom for å overnatte hele helgen, og Majlo forsikret meg om at de snakket engelsk, så jeg kom ikke til å føle meg like ensom. Sannheten var den at jeg følte meg aldri ensom selv om mesteparten foregikk på slovakisk; jeg fokuserte heller på hvor mye jeg fikk ta del i, samt å plukke opp ord fra språket deres her og der. Jeg forsto at jeg måtte lære; versus å forvente at alle skulle bøye seg etter meg.

"Ready for a surprise?" Majlo sto I døråpningen med bilnøklene i hånda. Han hadde fortalt meg kvelden i forveien at han hadde ett oppdrag til meg. Vi hev oss i bilen og satte kursen mot Enjoy club. Der ventet en større bil med høyttalere festet til taket. Han rakte meg ett grønt flagg. Jeg kjente godt til flagget; Majlo hadde stått inni folkemengden under Uprising med det samme flagget den natten vi møttes. Over hele flagget var ordet Enjoyclub printet. 
"We're going on a little promotion drive," gliste han. 
Vi kjørte avgårde med Head Kandi på full guffe, og jeg holdt flagget stødig ut vinduet. Mens vi passerte Žilinas trange gater og kommunistiske boligblokker, ladet vi opp til kvelden.

Da Head Kandi kom på scenen under oss og spredte den energiske rytmen sin til folkene på gulvet, gikk alle berserk. Vi sto ovenfor DJ scenen på et VIP område, og Foďo hoppet opp og ned som aldri før; jeg og Ada danset med glis rundt munnen, Lemo var som vanlig på jakt etter noen å forelske seg I, Majlo fant grooven med de beste danserne på klubben, Laďo vimset rundt og hoppet nesten I taket av glede, og Robo prøvde å fortelle meg en historie om slovakere og kål over den høyt pumpende musikken. Vi sto på toppen av alt som skjedde, og pustet inn hele omgivelsen under oss. DJen hadde det så gøy at hun spilte halvannen time lenger enn hun fikk betalt for, og hele dansegulvet gikk amok til rytmene hun lekte seg med.

Jeg hadde blitt fortalt at den beste måten å runde av en natt på Enjoyclub er på gata utenfor – midt mellom klubben selv og Zilinas største kirke. Da musikken døde denne lørdags morgenen, satt vi en hel gjeng ved kirketrappen og pustet inn det siste mørket før soloppgang. Noen eldre katolikker begynte å bevege seg mot kirken, og vi utgjorde en stor kontrast som satt sørpefulle og fnisete foran dem.

Etter nok en eventyrlig helg fortalte jeg Majlo at jeg måtte begynne å tenke på og komme meg avgårde, helst før den kommende helgen.

“Okay. Friday could be a good day to leave. On Wednesday we´ll take you to Banska Bystrica, for a last Goodbye-Marthey-Partey,” spøkte han.

De planla en tur til Ministry of Fun, Slovakias største nattklubb. Det tok omtrent to timer å kjøre dit fra Zilina, og vi suste avgårde med to fulle biler.

Det var den beste nattklubben jeg noensinne har vært på. Dansegulvet var halvparten av en fotballbane, og VIP loungen strakk seg rundt lokalet som en balkong. Lysene var overalt, I alle slags farger og fasonger. Vi sto lent over balkongen og følte energien fra det stappfulle dansegulvet nedenfor, og ristet alt stress av oss til øst-Europeisk house musikk. Rytmene levde inni oss frem til lysene stoppet rundt klokka seks, og vi sjanglet oss gjennom den fredelige byen og inn på ett 24 timers åpent casino; en kaffe passet bra etter den lange natten.

Før laget skilte seg inn i to biler for å sette kursen mot Zilina i morgendisen, kysset jeg alle vennskapelig og takket dem for de to ukene jeg hadde surret rundt dem. Enjoyfamily. De visste absolutt hvordan de skulle få noen til å føle seg levende.

An empty Enjoyclub after business hours.