Before
I left the riverside and was going to continue
on my journey, I decided to grab a coffee and a yoghurt at the hotel. They were
equipped with wifi, and I got to find my location on Google Maps. I was stoked
to see the distances I had gone through, but felt a bit of disappointment when
I realized that at some point I had gone in the wrong direction. I was now
located 100 kilometers from my stopping point, compared to the 80 kilometers
the previous morning. I smiled, and felt the happiness of being lost and free
and with enough time to just do things as they fall in place.
The waiter from the café came
over.
”Would
you like some sweets with it?”
”What
sweets?” I asked.
”Like..
marmelade, honey, butter..” he stammered in an insecure English.
”With
what?” I continued, as I had ordered coffee and a drinking yoghurt.
”With
your bread. Breakfast.” he smiled.
”How much
is it?” I decided that if it was cheap, I would go for it.
”No. It´s
okay.” he said, and I thanked him before he continued to the kitchen. I
realized that I probably looked like an extremely poor person. I had not taken
a shower for three days, my hair was messy and my features could reminisce of a
gipsy. I smiled.
He definitely overwhelmed me with the breakfast offer –
there was almost a whole bread in a basket, a whole jar of Nutella, five jam
ramakins, four butter ramakins, almost half a liter of drinkable yoghurt and a
freshly brewed coffee.
At the end of it all, he gave me a bill saying 90 Serbian
dinars, which equals to approximately one euro, which was the price of the
coffee. I tried my best to pay for the yoghurt also, but it was not accepted. I
ventured off with food in my stomach, a full lunch box and a fresh day in front
of me – I did have an extra day of touring before I would reach my goal, thanks
to my lack of sense of place.
I rode my bicycle through the most
rural villages I have ever seen in Europe – it felt like the time had been
frozen for the past 100 years, and only the sight of the rare modern house or a
screaming billboard took me into reality and off the dream that I had traveled
back in time.
When I reached a village named Orlovat, a small farming
village housing about 1800 people, I set up my camp for the night. Two local
young boys pointed my way to a small river across a field. It was two benches and
a table made from wood placed under a small roof located there, and I decided
to tie up my hammock under the roof. That way, I would be protected if the rain
would start. The clouds had been gathering into a grey sky all day.
At first, an old man came down to observe the outsider. He
spoke to me in Serbian, and I replied with the few things I knew. He laughed at
my bicycle and me before he walked off. A few minutes later, an elderly woman
came down to the riverside. She was dressed in a blue communist cardigan, a burgundy
red long skirt and a headscarf tied under her chin. She glanced at me with
curiosity, and I told her about my bicycle trip. Also she laughed at me and
spoke words I wasn´t able to understand. I could do nothing but smile at her. She picked
up a wooden stick from the ground and gathered her geese that was around the
riverbank. To my surprise, she started shouting at them, and chasing them
across the field with the stick. I swear – I had never seen such an old woman
run that fast, and the scenario was not less enjoyable when the fact that she
was chasing her geese was there.
At last, a young man came down. I had seen him by the road
when I arrived.
He spoke a little bit of English, and asked what I was doing
here. The village was not familiar with outsiders passing through, and when I
told him that I came all the way from Norway, he was kind enough to invite me
to be his guest. Davor lived together with his parents, and had a small
shop attached in front of their house.
I joined him to sit in the shop, and answered questions from
curious, and often drunk, villagers. Davors mom made Turkish coffee for us,
and went to prepare some dinner. I had my first shower in several days, and was
stoked. They provided me a big, comfortable bed and loads of blankets to keep
warm during the night, and I thanked them a million times.
The young man invited me over to his friends’ house, which
lived a small walk away from him. We warmed out bodies with homemade rakia, as
the Serbian custom is. Wine and a good conversation kept going for a few hours,
about traveling, languages, Serbia and communism. The friend handed me a book
that he had written; it contained stories from the villagers. Unfortunately it
was in Serb, but I will manage to translate it somehow. Davor and me
decided to call it a night, and walked through the peaceful village to his
house again.
I was left with good feelings – the Serbian people were
incredible kind and funny, and had given me some first-hand knowledge about
Jugoslavia, how life was better with communism (which is a common point all
over East Europe), and Serbian hospitality.
NORSK/NORWEGIAN:
Før
jeg skulle forlate elvebredden og skulle fortsette reisen min, bestemte jeg meg
for å ta en kjapp kopp kaffe og en yoghurt på hotellet. De var utstyrt med
wifi, og jeg fikk endelig en sjanse til å se hvor jeg befant meg gjennom Google
Maps. Jeg var henrykt over å se avstandene jeg hadde feiet unna, men kjente ett
stikk av skuffelse da jeg innså at jeg på ett tidspunkt hadde syklet i feil
retning. Jeg var nå 100 kilometer fra målet for andre etappe, i motsetning til
de 80 kilometerne morgenen før. Jeg smilte, og følte den uskyldige lykken over
å være fri, og med nok tid til å gjøre ting slik de folder seg foran meg.
Servitøren
på kaféen kom bort.
”Would
you like some sweets with it?”
”What
sweets?” spurte jeg.
”Like..
marmelade, honey, butter..” stammet han frem på en usikker engelsk.
”With
what?” fortsatte jeg, ettersom jeg hadde bestilt en kaffe og en drikkeyoghurt.
”With
your bread. Breakfast.” smilte han.
”How much
is it?” Jeg bestemte meg for at om det var billig, så skulle jeg slå til.
”No. It´s
okay.” sa han, og jeg takket og bukket før han
fortsatte tilbake til kjøkkenet. Jeg innså at jeg garantert så ut som en meget
hjemløs og fattig person. Jeg hadde ikke dusjet på tre dager, håret mitt var
tjafsete og mine mørke trekk kunne minne om en sigøyner. Leppene mine formet
ett smil.
Han overveldet meg med frokosten – det
var nesten ett helt brød i kurven, en hel skål Nutella, fem små syltetøy
kurver, fire små smør kurver, nesten en halv liter drikkeyoghurt og en fersk
kaffe.
Enden
på visa var at han ga meg en regning som sa 90 serbiske dinar, noe som
tilsvarer rundt en euro. 90 dinar hadde vært prisen for kaffen i menyen hans.
Jeg gjorde mitt beste for å i alle fall få betale for yoghurten, uten noe hell.
Jeg
satte avgårde med mat i magen, en hel lunch boks full av mat, og en ny og fersk
dag foran meg – takket være min ikke-eksisterende stedsans, hadde jeg en ekstra
dag foran meg på veien.
Jeg syklet videre gjennom de mest rurale landsbyene jeg noensinne har
sett i Europa – det virket som om tiden hadde stått stille i 100 år, og kun
synet av de få moderne husene og de skrikende reklameskiltene dro meg tilbake
til virkeligheten og ut av drømmen om at jeg hadde reist tilbake i tid.
I det jeg ankom
Orlovat, en liten landsby på 1800 mennesker, hvorav de fleste er bønder,
bestemte jeg meg for å slå leir for natten. Nede ved en smal elv noen lokale
gutter hadde pekt ut for meg sto det ett bord og to benker under ett lite tak.
Jeg bestemte meg for å rigge opp hengekøya under taket, ettersom skyene hadde
blusset opp over himmelen hele dagen. Taket kunne redde meg fra den sannsynlige
regnskuren.
Aller
først, kom en eldre mann ned til elven for å observere Den Fremmede. Han
snakket til meg på serbisk, og jeg svarte med de få ordene jeg hadde plukket
opp. Han lo av meg og sykkelen min, før han spaserte tilbake samme vei han kom
fra. Noen minutter senere, dukket en eldre dame opp. Hun hadde på seg en
kommunistblå overall, et burgunderrødt
langt skjørt, og ett hodeskaut knyttet stramt under haken. Damen tittet på meg
med forundring i blikket, og jeg fortalte henne om sykkelturen min. Hun lo av
meg, akkurat som mannen, og ristet på hodet før hun fortsatte på en uforståelig
serbisk. Jeg smilte til henne.
Deretter
plukket hun opp en trepinne fra bakken og samlet gjessene som vandret langs
elvebredden. Jeg ble overrasket over hennes neste trekk – hun la på sprang over
tunet med stokken i neven, og skrek høylytt til gjessene hun jaget.
Til
slutt, kom en ung mann ned. Jeg hadde lagt merke til ham ved veien da jeg ankom
landsbyen. Han snakket litt engelsk, og spurte hva jeg gjorde i lille Orlovat.
Landsbyen var ikke vant med besøk utenfra, og da jeg sa jeg kom hele veien fra
Norge, inviterte han meg til å være hans gjest. Davor bodde sammen med
foreldrene sine, og hadde en liten butikk på fremsiden av huset.
Jeg ble sittende i butikken hans, og besvarte spørsmål fra nysgjerrige, og ofte godt
beduggede, mennesker fra landsbyen. Davors mor kokte kaffe til oss, tyrkisk
kaffe, og gikk tilbake til kjøkkenet for å lage middag. Jeg tok min første dusj
på flere dager, og følte meg renere enn jeg noensinne hadde vært. Familien ga
meg en stor, komfortabel seng og en haug av tepper til å varme meg i
natteskulden. Jeg takket dem en million ganger.
Den unge
mannen inviterte meg til å bli med til kameraten hans, som bodde en liten
spasertur unna. Jeg takket ja, og dro på meg en ekstra genser til den kjølige
luften ute. Kameraten hans ønsket meg velkommen med ett stort smil. Vi varmet oss på ett par shots rakia, som den
serbiske tradisjonen er. Hjemmebrygget vin og en god samtale om reising, språk,
Serbia og kommunisme fortsatte ett par timer. Davors kamerat ga meg en bok han har
skrevet – den inneholder noveller og historier om folkene i Orlovat. Uheldigvis
var den på serbisk, men på ett eller annet vis skal jeg prøve få høre dem
oversatt. Vi bestemte oss for å gå tilbake til Davors hus, og ruslet
gjennom den rolige landsbyen igjen.
Jeg
sovnet rolig inn i den myke sengen, og var etterlatt med gode følelser.
Serberne jeg hadde møtt så langt hadde vært utrolig snille og morsomme, og
hadde gitt meg mer innsikt om Jugoslavia, kommunisme, og ikke minst: serbisk
gjestfrihet.
M
Cornfields
