Ett lite sammendrag fra skriverier i 2011:
"Med ukjente land og navn foran meg, kikket jeg utover skyskraperne. Sjåføren som skulle ta meg fra Manila til Angeles kom en time senere, etter jeg hadde kjøpt et svært KFC måltid til meg og en gateunge som tigget etter penger. Turen tok ikke lang tid, takket være en veldig snakkesalig sjåfør. I Angeles parkerte vi utenfor ett skittent motell som kostet meg en tredjedel av ett vanlig hotell der, etter å ha letet etter noe som var billigere enn 800 pesos. Jeg tok det uten å nøle, og ble fulgt til en av garasjeportene. Bak
porten lå ett lite tomt rom, som førte inn til et skittent soverom bestående av
en dobbelseng, ett lite skrivebord og en dør uten håndtak som ledet inn til en ekkel dusj med kun kaldt vann. Speil regjerte både vegger og tak, dog speilene hadde nok sett
renere dager.
Sjåføren min dro avgårde, og jeg låste døra før jeg fant fram klær til kveldens utforskning
av ”The Strip”, den berømte bargaten i byen.
Året før,
rett etter mitt første besøk på Filippinene, hadde jeg hatt et prosjekt om
gatebarn i landet med de 7107 øyene. Angeles var definitivt byen med flest
antall prostituerte, og jeg hadde ingen anelse om hva som ventet meg bak de
blinkende bar frontene.
Hva jeg fikk se var sjokkerende. SEXY
GIRLS, YOUR DREAMNIGHT, og lignende var det som sto utenfor hver inngangsdør
nedover gaten med lettkledde jenter utenfor. De lokket kunder inn. Jeg bestemte meg for å finne en normal bar. Det fantes ikke. "Aaaaah! Oh my gooood!" "You are soooo beautiful!" "Miss Perfect!!!" skrek fem filippinske barjenter i munnen på hverandre, mens de dyttet meg inn i en smal gang, og skubbet meg fremover til vi ankom noe som kunne vært en bra nattklubb. Problemet var bare den store scenen, strippestenger, gamle hvite griser og disse syltynne, oversminkede fjortisene. Og midt oppi alt dette, sto jeg. Jeg ble dritings, for å si det sånn.
To dager senere var fyllesyken over, og jeg landet i Chennai, en muslimsk by i India. Fremme på togstasjonen gikk jeg opp til sovesalen og spurte etter rom. "Only men", nikket de mot meg, og ga meg navn på en ny stasjon. "Full", smilte en mann mot meg en halvtime senere, og jeg spaserte ut i solnedgangen. Rundt meg lå skitne, fillete mennesker. Mange manglet kroppsdeler, mens andre hadde kroppsdeler som ikke burde vært der i det hele tatt, og alle stirret på meg med sløve, triste øyne. En gjeng unge gutter satt å delte en chillumpipe med ganja, og vinket til meg med svarte tenner og bustete hår. En gammel, rynkete dame strakte ut hånden og ga meg ett tannløst smil, og jeg spaserte videre. Alle hotellene var fulle, og jeg satt meg ned for å ha pause i en lobby med en koselig, svart inder. "Actually, most of them are saying it's full because they don't allow foreigners." sa han, og jeg ble forvirret. Ikke tillatte hvite? Dette var jo India, landet med hundretusenvis av backpackere. Ikke tillatt? "But, where does the foreigners stay then?" lurte jeg på. "There ain't many of them here." Jeg fortsatte letingen, uten lykke. Alle hoteller påsto de var fulle, og noen innrømte at de ikke tillot hvite eller single jenter til å sove der; "for safety reasons", mente de.
Tre timer senere dukket en gutt opp på scooter. "Ride?" spurte han, men ikke på den samme intense, kåte måten de andre hadde gjort. Jeg ristet på hodet og stirret ned i bakken. Beveget meg fremover. "Girl, it's not safe for you here. Why are you alone?" Jeg fortalte at jeg ikke kunne finne noe hotell. Han sa han kunne. Jeg sto i en trang bakgate i en by jeg ikke visste noe om, med ingen kontakt med omverden, ingen som kunne vekke meg opp fra drømmen. Jeg tok sjangsen, og han var utrolig vennlig. Han sjente på meg som jeg var en liten jente; "This city is NOT safe. Never walk alone. Never go anywhere. When are you leaving? Tomorrow? Good. Now I'll check you in to a hotel where I have seen foreigners before. Don't leave the room, don't talk to anybody, don't open your door for anyone. Understand? Good. If you need anything, you'll phone down to the reception and make them bring it. They'll take you -for free- to the train station tomorrow, and help you book your ticket. Okay?" Han gjorde som han sa. Pikkoloen skulle kjøre meg til togstasjonen neste morgen og hjelpe meg å bestille billett videre til Goa, hvor det definitivt kom til å bli lettere.
Jeg rakte penger mot ham, men han nektet å ta i mot. Han ville hjelpe meg, det var alt. Og uten han ville jeg vært på villspor i trange bakgater med innpåslitne menn; jeg hadde vært heldig.
"How long does my train take?" spurte jeg en mørk, feit mann neste dag på turist-bookings kontoret. "23 hours." Til nå hadde min lengste togtur vært 48 timer gjennom Kina, med utallige stirrende mennesker, gamle menn som gomlet på levende larver, en unge som bæsjet på gulvet under meg og høylytte fulle kinesere.
Jeg tok en røyk utenfor toget, og jeg merket at folk lo og stirret ekstra mye mot meg. Rart. Toget var likt som i Kina; tre flate senger på hver side av en "kabin", pluss to senger på andre siden av gangen, plassert motsatt vei. Mellom dem går det en smal gang, full av tiggere, syngende blinde muslimer, mat-selgere og te-selgere dagen lang. I min kabin skulle det sove fire andre svarte indere. De så ut til å være i tyve-årene ett sted, og de kikket på meg med nysgjerrige blikk.
"What's your name?" stammet en av dem frem en time senere.
"Marthe." smilte jeg, og alle fire bombaderte meg med spørsmål. Disse karene ble nyttige for meg, de holdt alle de andre "tilfeldig forbispaserende" (for å se på meg) borte. Da jeg tok opp sigarettpakken min og spurte om de ville bli med å ta en røyk, så jeg vill panikk i øynene deres. Bala, den søteste av dem, sa "Hide the pack! Hide the pack! Do YOU smoke????" han så en smule forvirret ut.
"Eh, yeees, why?" jeg hevet øyenbrynene mine. Alle indere jeg hadde sett i Malaysia og Singapore røykte jo. Noe jeg ikke hadde tenkt på er at man kun ser menn som røyker. Jenter har visstnok "ikke lov", noe jeg skulle få mer problemer med senere. Det var også derfor alle hadde stirret sånn på meg på togstasjonen. Bala og de andre skubbet meg inn på toalettet for å smugrøyke mens de holdt vakt resten av turen.
To timer før vi ankom Goa, ga de faen i hvem som satt seg ned med oss, noe som var ganske slitsomt. Alle disse svarte menneskene ville ha bilder med meg. På rundgang. Så to og to. Så grupper. Så alle sammen. Og de var over tjue stykker, og jeg merket hvordan smilet gikk nedover da vi passerte femti bilder.
"Where are you going?" nikket en nysgjerrig gutt mot meg. Jeg gikk ut fra det ulovlige røykeområdet, og fyrte opp en Marlboro.
"I don't know." lo jeg, og innså at jeg ikke hadde en eneste anelse om hvilken BY i Goa jeg ville til. Jeg tok frem kartet mitt. "Where does all the foreigners go?"
"They go south, to Palulum beach! It's beautiful there, I will take you, I am a taxi driver!" gutten var entusiastisk og smilende. Vi ble enige om at han skulle ta meg dit for 2000 rupees, som tilsvarer 240 kr. Det virket fair for meg, siden avstanden fra togstasjonbyen Vasco da Gama lå på rundt 40 kilometer. Senere, har jeg lært at det ikke burde kostet mer enn 500 rupees.
Inne i den overopphetede taxien bablet dette ikke-fullt-så svarte ansiktet mot meg med strålende øyne, garantert fordi han hadde fått napp til å lure en stakkars backpacker (meg) trill rundt.
Han svingte inn med ett hus og sa han måtte ordne noe, og ba meg vente i taxien. Det passet meg fint, ettersom jeg hadde fått menstruasjonen min på toget og var tom for all beskyttelse. Jeg ruslet bort mot en sjappe, og sa "o.b.". Gutten skjønte ingenting. Folk begynte å flokke seg rundt denne hvithudete skapningen. Etter mange forsøk sa jeg, "you know, when a girl bleeds," jeg tok hendene på magen og prøvde å demonstrere "something she puts nside herself to protect, understand?". Dette må ha vært hysterisk morsomt for de i flokken bak meg kunne engelsk. Det kunne ihvertfall ikke gutten, som pekte på alt fra vann til smågodt etter min pinlige fremføring.
Jeg endte opp med å spørre taxisjåføren min, som fant bind til meg. Tamponger er ikke oppfunnet i India ennå, virker det som.
For å gjøre mitt første total-rip-off møte kort; taxisjåføren overtalte meg til å bli med på kjøretur rundt Goa neste dag, og ende turen i Palulum. For det skulle jeg gi ham 3000 rupees/360 kr. Pluss hotell på Bogmalo beach utenfor Vasco da Gama; 1000 rupees/120 kr. Pluss bensin for å ta meg til dette gokk-i-voll-superdyre hotellet; 500 rupees/60 kr. Jeg trodde India skulle være billig. Tross alt, toget mitt fra Chennai til Vasco da Gama hadde bare kostet 250 rupees/ca 30 kr.
Jeg følte meg rundlurt, og satte kursen mot stranda. Der fantes det bare indere. Hvor var dette backpacker paradiset jeg hadde sett for meg?
Palmetrærne lå spredt utover den steinete stranden, og bølgene svaiet sakte innover. Shanti. Beina mine tok en venstresving bort fra alle folkene og over store, svarte steiner omringet av hav og en tjue meter høy klippe opp mot en rolig hovedvei. Jeg satte meg ned på en diger stein. Sola var ennå høyt oppe, over en time før den skulle være nede, så hvorfor i alle dager var den rød? Det var et spesielt syn; halvannen times solnedgang.
To gutter hadde fulgt etter meg. De smilte, og spurte på deres morsomme engelsk aksent om jeg ville ha en øl. Jeg sa ja, og samtalen holdt vi gående noen timer.
"Wow, this feels like a movie! This is perfect. Sitting here, on the beach, talking, with a girl, FROM NORWAY, drinking beer. What more is there in life?" sa en av guttene. "
M
