Morning mist, Serbia.
I woke up at 5AM the following morning, and I realized how
cold it was – there was no way that I could go back to sleep. I hadn’t been
prepared for the temperature change during the nighttime, and went into
dreamland without any woolen clothing. There was a dimming streetlight some
meters away, that guided me to find my backpack and pull out some warm clothes.
I placed them inside my sleeping bag for heating. My body was shivering, and I
stuffed myself down the sleeping bag. I had to wait patiently for the sunrise.
The morning mist was layered in a thick fog across the lake,
and the fishermen from the previous night had awakened and started their first
attempt to catch some fish for the day. I ate a small piece of bread and a
banana, before hitting the road at 7AM, and a bright pink sky and an uprising
sun above the everlasting cornfields met me. At first, I was in need of an
energy boost from a coffee, which I managed to find at a local pub in a nearby
village. I parked my bicycle unlocked by the front door, and walked in under a
sign that carried the logo of Serbia’s most popular beer, Lav.
There were three dark-skinned men occupying the bar – gipsy
people. They all had shots of alcohol in front of them, and according to their
breath and their condition, it didn´t seem to be the first of the day.
”Could I
have a coffee, please?” I requested the woman behind the bar. She
glanced at me.
“Kava?” I tried the Slovak version, and she understood. The
gipsy men were entertained by me, and were talking in a non-understandable
English mixed with Serbian. I replied as far as I could with English and
Slovak, and one of them bent over to give me a kiss on my cheek. A young
Serbian man had entered the bar, and was looking at me with wonder. He took
place on my left side, and continued his staring without ordering anything.
“Where do you come from?” he asked with a nervous, but
correct, English. I told him I was coming from Norway, and the conversation was
on. He said he was home for vacation, but normally he worked in East-London.
The plan was to stay there and save money so he could purchase a small lot in
Serbia, start a farm and live a decent life. He was concerned about my bicycle
trip, and told me to stay away from the gipsy people, as they could not be
trusted. At the same time one of the gipsy men in the bar requested to pay for
my coffee – no was not an answer.
His companions had gone outside, and were laughing at my bike. The third one
followed, and it was not hard to predict their thoughts – they definitely
thought this was a crazy mission.
I kept on pushing myself through the flat roads, and
eventually the morning fog had vanished. Another bright sunny day was arriving,
and I enjoyed it. Before the clock hit 1PM I had already gone 50 kilometers,
and was getting closer to Novi Sad – which was my resting point for the night.
I steered my way after all the signs leading to the city, and got myself on the
right track. Some workers in a gas station told me it would might be a
possibility to set camp around Fort Petrovaradin, which was located across the river Danube. Every summer the EXIT festival is held around the majestic
fortress, Serbias grooviest music festival.
I tracked down a police officer around Petrovaradin, and
asked him if it was allowed to camp there, and his expression turned into a
question mark. When I arrived I had been a bit skeptic myself – there was a lot
of people and continuous traffic going up and down. I wasn´t sure weather it
would be safe or not.
The police officer smiled.
“Well, there´s no sign saying you can´t…” he grinned, “So I
guess you can camp anywhere.” I decided to take the risk, and understood that
my question might have been of the unusual sort. This was Serbia, a land of
gipsy people, so it shouldn´t really be an issue to camp anywhere.
An amazing sunset stretched across
the panoramic view of Novi Sad from the fortress, and couples in love was
standing close to each other to enjoy the simple beauty created by the
universe. My hammock was tied up between two trees a bit hidden from the fort –
but it still gave me the skyline view of Serbias third biggest city. The sun
disappeared in the horizon, and so did the people. I began to do some yoga
after another long distance fulfilled, and eventually put myself to bed to
glance at the lovely view of city lights.
I
woke up at 5AM like usual, to a starry
wonderful sky and a view to the few lights that were still on in the city. From
my warm sleeping bag I admired the beauty around me for a while, before setting
off for a stroll around the ancient fortress. While the heaven above went from
blue to red to yellow shades in the sunrise, I was breathing in the fresh
morning air.
With my bicycle all geared up, I
continued along the way, southbound. There was about 80 kilometers left of the next goal, and I wanted to pursue it in two days. After a quick breakfast at a
bakery I rolled through the upcoming modern city. It was a mixture of old
buildings filled with shapes and details, grey communist blocks, and
hypermodern skyscrapers – and most of them would bear some sort of graffiti or
street art.
When
I arrived in the outskirts of the city, I was
met by stricken poverty; small sheds were put up along old buildings whom was
now I ruins, next to garbage and starving inhabitants. Due to the villages,
which seemed to lead a simple lifestyle, I had already the impression of the
underdevelopment of the country, but this was my first encounter with the sad
truth that occurred around a capitalistic melting pot of opportunities.
I saw children with a confidence
one only gain through street mentality playing around with an airless football.
Other children were running around through garbage and broken bottles. For a
second I lost the feeling of being in Europe – or at least, how I portrayed the
richest continent in the world.
After
40 kilometers along another flat road, I
decided to pull over by the next camping location that would show up. The
weather was stunning, and I felt the need for a long break. Throughout the day
I had seen more villages and flat fields, and I followed some signs to a river
named Tisi. According to some people I met along the road, there was a
possibility to camp there. I parked my bicycle outside a riverside motel, and
they said I could set camp behind the building, free of charge.
The evening went on with fruits,
bread rolls and a nice chat with the local fishermen along the Tisi River.
Sunset from Petrovaradin, Novi Sad.
NORSK/NORWEGIAN:
Neste morgen våknet jeg klokka fem, og innså hvor kaldt det var – det fantes ikke
sjans for at jeg kunne få mer søvn. Jeg
hadde ikke vært forberedt på at temperaturen skulle synke så mye om natta, og
hadde lagt meg til å sove uten ullklær. Med hakkende tenner dro jeg frem varme
klær fra sekken under lyset til en gatelykt ved vannet, og la dem til varming i
soveposen. Deretter krøp jeg opp i hengekøya, stappet meg inn i soveposen, og
ventet tålmodig på soloppgangen.
Morgendisen
lå tjukt over vannet, og fiskerne fra kvelden før hadde våknet igjen og satt i
gang med morgenfisket sitt. Jeg spiste brødbiten og bananen som var igjen fra
kvelden før, og la ut på veien rundt klokka sju, for å bli møtt av en nydelig
rosa soloppgang over de evigvarende mais åkrene. Aller først måtte jeg få kjøpt
meg en kopp kaffe, for å vekke energien og få litt varme i meg. Jeg fant frem
til en lokal pub i en liten landsby. Jeg parkerte sykkelen ulåst på utsiden, og
entret døren under skiltet som bar logoen til Serbias mest populære øl, Lav.
Tre sigøynere satt rundt den brune bardisken med shots foran seg – og i følge
ånden og tilstanden de var i virket det ikke som den første for dagen.
”Could I
have a coffee, please?” spurte jeg damen bak baren. Hun kikket på meg.
”Kava?”
gjentok jeg på slovakisk, og hun forsto. Sigøynerne var begeistret over meg, og
pratet en uforstående engelsk blandet med serbisk. Jeg svarte på en blanding av
engelsk og slovakisk, og en av dem ga meg kyss på kinnet. En ung herre hadde
stilt seg på venstre side av meg, en serber. Han så på meg med forundrende
øyne.
”Where do
you come from?” spurte han på en nervøs, men klar, engelsk.
.Jeg
fortalte at jeg kom fra Norge, og vi satt i gang en samtale. Han sa at han var
hjemme på ferie fra øst-London, hvor han jobbet for å spare penger til en liten
gård og et greit liv i Serbia. Han advarte meg mot sigøynere, og sa at de ikke
var til å stole på. Akkurat da insisterte en av sigøynerne å betale for kaffen
min – og det var ikke snakk om at jeg skulle få stemmerett til å si nei.lle få stemmerett til å si nei. lle få
stemmerett til å si nei. sat de ikke var til å stole på. akkurat varming i soveposen.
De andre
to kompanjongene hans var utenfor og lo av sykkelen min. Den tredje fulgte
etter, og man kunne lett se de syns det sto galskap
i pannen min.
Jeg
syklet videre bortover på den flate veien, og til slutt var morgentåken lettet.
Det ble nok en varm dag fylt med skinnende sol. Innen klokka ett var 50 km
unnagjort, og jeg nærmet meg Novi Sad – som var målet for dagen. Jeg fulgte
alle skilter rettet mot byen Novi Sad, og kom på rett spor. Etter å ha blitt
fortalt av noen arbeidere på en bensinstasjon at det kanskje var mulighet for å
campe rundt borgen Petrovaradin som lå på andre siden av elven Donau.
Hver sommer blir Serbias hippe EXIT festival holdt rundt det majestetiske
oldtidsfortet.
Jeg fant
en politimann på toppen av fortet om det var lov å campe rundt på området, og
han kikket på meg med forundrende øyne. I det jeg kom dit hadde jeg vært
skeptisk til opplegget; det var fullpakket med folk og en kontinuerlig trafikk,
og jeg visste ikke om det kom til å være trygt.
De brune øynene hans lo litt.
"Well, there's no sign for camping, but no sign saying you can't..."
han smilte, "So I guess you can camp anywhere." Jeg bestemte meg for
å ta sjansen, innså for rart spørsmålet mitt kanskje hadde virket. Dette var jo
Sigøynerlandet Serbia, så det burde vel ikke være noe problem å slå leir noe
som helst sted.
En
helt fantastisk solnedgang strakk seg over bygningene i Novi Sad, og forelskede
par sto tett sammen for å begeistre seg over de enkle nydelighetene fra
universet. Jeg hadde slått opp hengekøya mi mellom to trær like nedenfor
fortet, på en liten hump som stakk ut fra den svale fjellsiden. Det var litt
utenfor øyesyn, men ga meg en 180 graders utsikt over Serbias tredje største
by. I det sola gikk ned forsvant alle menneskene fra turistmonumentet, og jeg
gjorde yoga og bøying og tøying etter nok en lang strekning, før jeg la meg for
å se på utsikten.
Jeg
våknet klokka fem til en klar stjernehimmel og en utsikt til de få lysene fra
byen. Etter å beundre dette en stund tok jeg meg en lang gåtur rundt det gamle
fortet, og pustet inn en frisk morgen mens lyset på himmelen forvandlet seg fra
blått til rødt til gult.
Med
hengekøya pakket og sykkelen klar satte jeg kurs videre sør over. Det var rundt
80 kilometer til målet for etappen, og jeg ville utføre det på to dager. Etter
å ha ett lite frokoststopp ved et bakeri syklet jeg gjennom den halvmoderne
byen. Det fantes gamle bygninger fulle av detaljer og former, grå
kommunistblokker og hypermoderne skyskrapere – og de fleste bygningene var
sprayet med graffiti.
I
utkanten av sentrum ble jeg møtt av en bisarr fattigdom; det var ruiner av
bygninger og slumskur satt opp rundt søppel og sultne mennesker. Jeg hadde
allerede fått ett inntrykk av underutviklingen langs landsbyene og deres enkle
levemåter, men dette var den første konsekvensen jeg så når det lå en
kapitalistisk gryte av muligheter ved dem.
Det
var barn med en selvtillit over himmelen som sparket rundt på en fotball uten
luft i. Andre barn løp smilende blant søppel og glasskår. Jeg følte meg utenfor
Europa, eller i det minste hva mitt hode hadde forestilt seg som det rikeste
kontinentet i verden.
Etter
40 kilometer langs nok en flat vei, bestemte jeg meg for å svinge av ved neste
sted det oppsto en camping mulighet. Været var nydelig, og jeg hadde lyst på en
lang pause. Jeg hadde syklet meg gjennom koselige landsbyer og flate sletter,
og fulgte skiltene mot en landsby ved elven Tisi. I følge noen jeg hadde møtt
på, kunne man campe i nærheten.
Jeg
svingte inn ved ett motell som lå langs den brede elven, og de sa jeg kunne
campe gratis bak hotellet, på eiendommen deres.
Kvelden
sto til med frukt, rundstykker og hyggelig prat med lokale fiskere langs elven
Tisi.
A relaxing break by the river Tisi.
